Vi har sett den nye Superman-filmen

4 / 6 stars
b
a

Nesten helt

Nårregissør Snyder og produsent Nolan limer hodene sammen for å gi oss Supermannanno 2013 kan vi forvente oss følgende: Het digital heksekunst og et mørkere,mer komplekst idol a la siste års blottlagte Batman. Litt mer mann. Litt mindresuper. Men suverenitetens utmattende egenskaper unnslipper ingen. Verken heltenselv eller filmens skapere.

I likhet med de fleste filmvariantenebegynner historien med Supermanns fødsel og Kryptons død. Kal-El (Supermann)sendes til jorden rett før planeten Krypton detonerer under beboernes rovdriftog rett etter at den onde general Zod forvises til et sort, galaktisk fangehull.

Medstadige kryssklipp lar Snyder oss se superbarnets smertefulle oppvekst. Enfrustrerende øvelse i kaoskontroll, mer enn en velfortjent spidermansk gledeover ville krefter. Menneskene er ikke klare enda! formaner adoptivfar (Costner).Og slik går tiden. Faren dør på grunn av Clark Kents pålagte kraftmoderasjon,og ingen vil leke med stålgutten som tar imot bank som Jesus. Snill utenpå,vill inni. Clark koker og unnviker kallet, inntil oppdagelsen av superopphavet,Lois Lanes inntreden og general Zods jordlanding. Men så var det de nødvendigekomplikasjonene for å holde et eventyr varmt og spennende. Hvordan gjøre gutttil mann, Jesus til Zevs og en helt til menneske på en og samme tid?

Deter god driv i filmens første fase. Kryptons generiske high tech univers, detsklimaks og fall, er en digitalkunst-studie verdt, og Russell Crowe gjør ensolid farsfigur lik Marlon Brando før ham. Og viktigst av alt, Henry Cavill erfra første til siste bilde både sympatisk og vakker, men også ukul nok til ågestalte en latterlig edel figur som Supermann uten at det blir lattervekkende.De første scenene med flyvemestring og ymse superhelting er også nydeliggjennomført med fullkommen digital finesse fri for overdrivelser og unødvendigdigital selvelsk. For første gang merker jeg ikke 3-D-brillene på nesen, oghusker dem først idet Clark Kent fisker frem sine egne.

Menfor at vi skal føle enda sterkere for og med (over)mennesket Supermann enn detvi har gjort før, slik Snyder(/Nolan) vil, hadde Man of Steel trengt et bedre script og en tightere dramaturgi.Clarks moralske konfliktsituasjoner som ung – slå tilbake eller ikke, reddefaren med forbudte superkrefter eller ei – mangler hele veien de sistenervefibrene. På samme måten når heller aldri konflikten med Zod episkedimensjoner, til tross for skyggen av den forestående verdensdestruksjonen. Vifår aldri sjansen til å tvile på om det egentlig kommer til å gå bra, ogtvekampene mangler suspens idet Stålmannens krefter, i fraværet av kryptonitt,bly og røde soler, er og blir uovervinnelige.

Slikblir den endelige seieren er et spørsmål om tid og atter tid, mer enn timing ogreelle hindre. Cavells ansikt viser usikkerhet, men scriptet lar aldri publikumtvile. Det hjelper heller ikke at Amy Adams er en førsteklasses girl-next-door-reporter-kjæreste,når Snyder ikke gir Clark og Lois kvalitetstid nok til at romansen bringer oss emosjonog engstelse hver gang heltinnen faller og helten nesten ikke rekker frem.Heller ikke medarbeiderne på The Daily Planet er utstyrt med nok personlighettil at vi føler med dem ved jordens tilsynelatende undergang.

Herer Independence Day et godt forbildefor hvordan bygge et kollektivt drama i kampen mot utenomjordiske krefter.Hvordan en hund fanget i en bil som snart skal blåses til himmels kan være akuttgripende, hvordan bipersoners død kan være pinlig trist (presidentens kone), oghvordan prøvelsene, tapene og seirene til ett samlet team med én ledestjerne ispissen (Will Smith/ (Henry Cavell) kan virke sterkt medrivende og samlendeogså på publikum. Nolan/Snyder har tenkt godt, har spent opp et sterkt severdiglerret og gjør mye riktig, men underminerer til dels alle gode anslag ved å laden siste delen ebbe ut i et monotont voldsbonanza uten tvil, cliffhangere ellerstore følelser verken hos helter, antagonister eller oss som publikum.

Kortsagt. Man of Steel er tidenes mestattraktive, sukkulente og billedskjønne burger, men rett og slett for stor ogforsøksvis allsidig til å kunne gapes helt over. Det er en karbonade for myeder det heller skulle vært mer raffinert dressing og flere oppkvikkendesylteagurker. Det sier BLÆÆM istedenenfor ZIING!! Og det er synd når viljen,teknikken og castingen er på plass. Dårlige nyheter for denne gang, men destobedre for nestemann som vil bryne seg på heltegenrens ultimate prøvelse:Hvordan gjøre om superheltenes (altfor) gode stamfar til en kompleks person?Mannen som er evig dømt til å være verdens mest sympatiske fyr for å ha lov tilå være best i alt. (Eller må han det?)

RagnhildBrochmann

Premieredato:19. juni