The Wolf Of Wall Street: Ulv i ulveklær

5 / 6 stars
b
a

 

Ulv i ulveklær

Ulv, ulv! Etter flere år med hovedroller i tunge, plotdrevne filmer, får Leonardo DiCaprio endelig løsnet på slipset (og beltespennen). The Wolf of Wall Street er en sprek filmlek fra Martin Scorsese, en regissør som har laget film om skurker i New York siden tidlig på syttitallet.

The Wolf of Wall Street er basert på memoarene til Jordan Belfort, aksjemegleren som i løpet av nittitallet svindlet tusener av mennesker for flere hundre millioner dollar. Belfort gir oss en oppvisning i rikmannsklovneri som setter Italias tidligere statsminister, Silvio Berlusconi, på sidebenken. Han endte opp blant USAs rikeste og ødslet bort pengene på dop, prostituerte, et helikopter, en yacht og ellers det meste som kan kjøpes for penger, inkludert korrupte statsmenn.

Som i Michael Bays testosteronporno Pain & Gain, handler The Wolf of Wall Street om små barn i store kropper, som får en ide om hvordan de kan tjene mye penger kjapt. Pain & Gain er imidlertid basert på en serie avisartikler, mens The Wolf … er basert på Belforts egne memoarer, publisert i 2008.

I utgangspunktet er ikke Belfort et veldig spennende menneske. Han har mye penger som han bruker opp. Han er konstant rusa på piller. Han tar oss med inn i en verden av «carelessness», og introduserer oss for rikmannssysler som ikke er for alle, som dvergkasting på blink. Alt dette har et snev av tabloid underholdningsverdi, men tre timer med høydepunkter fra Jordan Belforts «scrapbook» høres i utgangspunktet ikke ut som en helaften, så fremt ikke Hollywoods beste er på saken. Det er de heldigvis.

DiCaprio viser ingen nåde og går detaljert til verks med å gjenskape de kleineste, mest ydmykende øyeblikkene fra boken. Filmen har humor, men mye av opplevelsen ligger i produksjonens kvalitet. Skuespillerne er så fordømt profesjonelle, kjemien så god, selvtilliten så opp i skyene høy, at en verken trenger å le høyt eller bli skremt for å ha det gøy i kinosalen. Dette er en guttetur i godt, men usedvanlig lite oppegående selskap.

Matthew McConaughey sin rehabilitering som skuespiller – og menneske! – er tilsynelatende uten ende. Med sin replikksjonglering stjeler han showet fra DiCaprio i filmens første halvtime. Jonah Hill er tilbake i highschool-form, med en imponerende innlevelse i årets kanskje mest smakløse rolle. Margot Robbie skal ha ros for sitt bidrag som Belforts kone, Nadine. Hun overbeviser i sin tolkning av Belforts langt bedre halvdel.

Og gode, gamle Scorsese tilfører kvalitet til en film som fort kunne blitt søppel. Kameraet tar oss i stadig uventede retninger, og nittitallet har aldri sett bedre ut på film, ja, bortsett fra kanskje på nittitallet. Den tre ganger oscarvinnende Sandy Powell står for mye av filmens periodeuttrykk, og The Wolf … kan fort stå igjen som et av de tidligste og beste forsøkene på å gjenskape nittitallskoloritten.

Martin Parker

Premiere 31. Januar