Etter å ha laget to Rockettothesky-album som ikke høres ut som noe du har hørt før, kommer Jenny Hval nå med debutromanen Perlebryggeriet. Den har noe av det samme vesenet som musikken hennes: Pent og stygt flettes sammen. Det hverdagslige og konkrete blir plutselig tåkete og uvirkelig. Eplespising blir horror i løpet av sekunder. Å høre noen tisse blir aldri det samme igjen. Fint er det dessuten å lese typiske Jenny Hval-ord på norsk. Badekarsopp. Gulleplestilk. Salamihud. Omtrent samtidig som boka kommer ut, gjester Hval poesifestivalen Audiatur her i Bergen. To hendelser som bringer flere spørsmål fram på tungespissen:

Føles det ikke litt invaderende at alle mulige folk snart kan lese Perlebryggeriet?
– Det gleder meg at folk skal kunne lese boka mi, og det er så klart mange jeg ønsker skal lese den. Jeg skulle ønske jeg kunne wire-tappe alle eksemplarene som blir lest og overvåke hvor i landet de blir lest, det har jeg hatt lyst til med platene mine også. Et slags nettverk av Perlebryggerier, eller kanskje en Perlekonstruksjon av bøker. Egentlig er det jeg som er invaderende, tror jeg, for Perlebryggeriet er en bok som ønsker å kommunisere med og ikke minst invadere eller infisere leseren. Mange av bildene i boka er jo sammenføyninger mellom mennesker, eller mellom mennesker og verden. På et biologisk plan, altså. Som passasjene om soppsporer, for eksempel, og hvordan de formerer seg gjennom lufta. Perlebryggeriet opererer på samme vis som svineinfluensa, bare at den tematiserer det gjennom seksualitet.

Perlebryggeriet begynner ganske streit, men blir kjapt mer og mer surrealistisk. Til slutt følte jeg at jeg hadde sopptråder og edderkopper og gult hår over hele kroppen. Kraftfullt! Har du selv noen gang lest noe liknende?
– På den ene siden tror jeg det har mye med filosofi å gjøre, jeg har jo studert en del teori og da spesielt feministisk teori og litteraturvitenskap. Jeg har lest Deleuze og Guattari, for eksempel, og når jeg har lest det, har jeg forstått det som litteratur, slik at uttrykk som bliven-dyr, bliven-insekt, nettverk, osv. antageligvis har blitt presset inn i min egen skrift. Språkmos! Jeg finner disse tingene hos mange forfattere, kanskje fordi jeg leter etter det. Av og til er det surrealistiske koblinger mellom litteratur og virkelighet, som når Anne Carson (en av mine absolutte favoritter) skriver både om og som stormfulle høyder på én gang. Og i Inger Bråtveits Siss og Unn ligger en kobling mellom det levende og det døde, det mytiske og det moderne der hele veien, som et sett usynlige resonansstrenger. Jeg kan nevne flere, for eksempel Kathy Acker, Georges Bataille, Elfriede Jelinek, Heiner Müller, og ikke minst Nicole Brossard og Mara Lee (som begge kommer til Audiatur!).

Hvorfor er det så mye tissing i boka?
– Tissing er jo utrolig spennende: en midlertidig forlengelse av kroppen, som en flytende, tynn arm eller streng som fester seg til verden og så slipper taket i deg. Bliven-urin. Det er en slik surrealistisk overgang jeg liker. Jeg er langt over middels interessert i avfallsstoffer, tror jeg. Og så er jeg interessert i hvordan det som flyter har blitt assosiert med noe som er kvinnelig. 

Hvordan skriver du? Møysommelig flikking natt etter natt, eller kommer alt bare sildrende rett ut?
– Jeg jobber hele tiden med skriving, både i plutselige kast og jevnt og trutt. Det vil si, av og til bare drømmer jeg om jevnt og trutt, fordi jeg er på turné eller jobber med mange prosjekter på én gang. Sansene blir forsterket av å reise – nye farger og konstruksjoner, bevegelse og lite søvn. For lite søvn forsterker sansene, gjør meg fokusert på lyder, farger og teksturer. Men det var jevnt og trutt som fikk boka bedre – og ferdig. Ingen tvil om det. Siden jeg jobber mye med musikk, og improviserer mye med både tekst og musikk når jeg spiller, havner mye av dette arbeidet på papiret også. Jeg får ord, klanger, rytmer eller bilder på hjernen og forsøker å jobbe derfra. Egentlig er det mystisk at jeg har skrevet en roman og ikke noe mer lyrisk, siden jeg er så opptatt av klanger, men klangene ligger jo i bildene og tekstens bevegelser – også i en roman. Og så tenker jeg at det narrative blir noe av det samme som det musikalske arbeidet i sangene mine: melodi, lydbilde, struktur.

Hørselssansen til Jo – hovedpersonen i boka –er veldig fremtredende i boka?
– Jeg tror at sanselig sett er boka selvbiografisk, uten at jeg kan si at handlingen er det. Jeg er like opptatt av lyd som Jo. Når jeg skriver, begynner jeg med hørselen eller berøringen, som jeg nevnte, siden jeg driver med musikk. Jeg skaper lyd ved å lytte til uttalen av ord, bevegelser i stemmen, friksjoner.

Boka er full av musikkreferanser: Weezer, Suzanne Vega, DiFranco, Kings Of Convenience osv. Har boka et passende soundtrack? (selv satte jeg på Slowdives Souvlaki da du nevnte sangen “Alison”, noe som funka veldig bra for meg).
– De fleste lydreferansene er fra utside-verdenen, som ikke tilhører bokas sanseapparat. For eksempel er Weezer og Vega mest med fordi de synger My name is (…). Jeg liker ikke egentlig så veldig godt å referere masse til musikk. Men akkurat “Alison”, den tror jeg kan illustrere stemningen i boka, eller være et lydbilde. Shoegaze var kanskje det aller viktigste som skjedde i rocken på 80-/90-tallet, i alle fall dette med effektene. Innadvendt kjernekraftverkmusikk. Meltdown. Handlingen i Perlebryggeriet er definitivt shoegaze.

Så et spørsmål fra alle oss som bare har helt vanlige jobber. Hva er best; å være musiker, forfatter eller å bare ha en helt vanlig jobb?
– These words are laughing. Hva er en vanlig jobb? Jeg har hatt vanlig jobb, jeg jobbet på Platekompaniet på Oslo City. Oslo City må være Oslos Inferno! Kreativt arbeid er kanskje mer som skjærsilden.

Du intervjues ofte fordi du er popmusiker på litteraturfestival eller forfatter på rockefestival. Hvorfor er folk så opptatt av at du kan mer enn én ting?
– Jeg kan ikke så mye mer enn en ting, så jeg skjønner ikke helt hvorfor det er så spennende. Jeg er ikke sanger, og jeg jobber heller ikke med ord uten å jobbe med lyd. Det jeg kan ligger i spennet mellom litteratur- og popmusikkverden, og jeg ønsker ikke å klippe bort det ene eller det andre. That’s it. Men det at det er så klare inndelinger i medieverden og to forskjellige bransjer å forholde seg til, gjør jo at spørsmålet ofte kommer fra det ene eller det andre ståstedet. Jeg liker best å tenke på de forskjellene som ligger innenfor det jeg gjør, men som heller ikke er motsetninger: det improviserte og det komponerte, det engelske og det norske, det som fortettes og det som frigjøres.

Hva skal du egentlig gjøre på Audiaturfestivalen i Bergen?
– Audiatur er jo et møtested så vel som en festival med fremføringer (og nettopp det er fantastisk!), så jeg skal få jobbe med andre som skriver, for eksempel Nicole Brossard, en virkelig ruvende kanadisk forfatter. Jeg kommer til å være skikkelig nervøs, for jeg er mye flinkere til å stå på scenen enn til å møte sånne folk. På fremføringssiden: Jeg skal gjøre én ting, ikke to! Men jeg vet ikke hva. Det blir enten dårlig eller bra. Håper på bra.

Perlebryggeriet kommer i løpet av november. Jenny Hval kommer til Audiaturfestivalen i Bergen, som holdes på Landmark mellom 5.-8.november. Les mer på audiatur.no