Utdrag fra MGMs egen utstillingsbeskrivelse
“I kjent stil har Skylstad tatt på seg rollen som en moderne Rimbaud og en krysning mellom en ravende Francis Ford Coppola og Dr. Livingstone-på-feil-kontinent, der han har reist gjennom Thailand, Laos, Kambodsja, Bali, Lombok, Java og Flores.”
En ublu karakteristikk som inngir en viss forventing, særlig med tanke på den reisendes tidligere produksjon. Kristian Skylstad har vendt hjem etter et vinterhalvår i det fjerne Østen, og jeg hadde ventet noe selvbevisst orientalistisk, noe simultant ironisk og uhyrlig. Out-of-office responsen på kunstnerens mail under reisen var, som enkelte husker, en link til traileren til The Beach. Og jeg hadde håpt at denne utstillingen skulle vise hvordan Skylstad – med sin egen person/ ikledde personligheter som rabulerende rambukk – skulle banke løs på denne og lignende klisjeer, skrape sammen det som måtte ramle ut, plukke opp det som måtte ramle ut og stille det til skue på MGM.
Det kan ikke sies å være tilfelle. Til det er det som vises frem for ryddig og renslig. Og dermed blir heller ikke den forventede spenningen og kontrasten mellom Skylstads og Christensens verker hva den kunne ha vært. Christensen holder sin del av avtalen han, slik man kan vente av en veggmaler med arkitektonisk anlegg: Jeg er en av dem som liker å se stringent oppmålte montasjer i gallerier. Og den konsekvente presisjonen i påmalt paspatur rundt billedrammer så vel som mot gulv og himling er delikat, matcher tydeligheten i de malte/ overmalte veggene – og gir utvilsomt de i seg selv ganske ordinære collagene inni rammene en dimensjon de ellers ikke ville hatt.
Men igjen: Med slik disiplin, maleteknisk ferdighet og utpreget sans for ryddighet på den ene siden, hadde jeg håpet at dette skulle få et mer malevolent, mindre forutsigbart tilsvar å hevde seg i forhold til. Slik det fremstår nå, er det lett match. Rimbaud i limrick-format.
Men en fin utstilling er det åkke som, og om paragrafene overfor virker avmålte, har det noe med den betydelige forventingen å gjøre. Og jeg har uansett et håp om at Skylstad reiste med penselen i armkroken, med høyre hånd parat på noe vi kan formode var en Olivetti reiseskrivemaskin og venstre hånd med godt grep om filmkameraet. Og at denne utstillingen bare er begynnelsen.
For jeg er av de som har stor tro på det vi har i vente, så stor faktisk at jeg hadde håpet at duoen Christensen/ Skylstad skulle klart å matche utstillingens tittel (som grunnet ekstrem ingressfiendtlighet må plasseres sist i teksten) med innhold som innfridde pretensjonene:
I Love Myself and Everyone Else / I Hate Myself and I Want to Die; Less Time Left to Live, Even More to Do; Bipolar-conceptualism - The Marriage of Heaven and Hell. Shut the Fuck Up, You Piece of Shit.
Slik ble det dessverre ikke helt, og for meg skortet det mest på den bipolare fronten, slik at det varslede ekteskapet måtte avlyses da en av to ikke møtte opp – for å ta teksten bokstavlig.
Vakkert og pyntlig fremfor vitalt og provoserende.
MGM, Haxthausens gate 3, 8. april – 8. mai
