Sverre Malling har brukt mesteparten av voksenlivet som en dekkoperasjon for å skjule grisen i seg, men har allikevel rukket å bli en av Norges mest anerkjente tegnere. Den nye Theodor Splittelsen; grisebinge eller griseflaks?
Navn: Sverre Malling
Født: 1977
Norsk billedkunstner. Gikk ut fra Kunstakademiet i 2004, og har siden deltatt på en flere gruppeutstillinger og hatt en rekke separatutstillinger. Senest på Kunstnerforbundet i Oslo i fjor høst. I 2009 vant han også Høstutstillingsprisen for verket Spirit Caravan og Aksel Waldemar Johannessens Minnepris 2010. Arbeidene er mettet med referanser til alt fra våre indre uroligheter til banal populærkultur og innkjøpt av av flere store norske museer.
Sjekk ut www.sverremalling.com
–Jeg kan forstå at enkelte kunstnere vegrer seg ofte for intervjuer. Et intervju blir alltid en kommentar på ens egen virksomhet. Og man kan jo rett og slett komme i skade for å si utrolig mye dumt - dermed også henlede oppmerksomheten vekk fra meningsinnholdet i eget arbeid. Man står i fare for å redusere innholdet. Eller i verste tilfelle røpe av det faktisk ikke er noe innhold av vesentlig grad. Vi er jo alle skrekkelig redd for dumhet, eller alt dette som ikke stemmer. Alt dette barnslige slagget som ikke henger på greip eller er i vater med seg selv. Og som følgelig blir henvist til nederste skuff i hylla.
Hvor godt kjenner du deg igjen i dette?
–Faktum er at jeg kjenner meg alt for godt igjen i sistnevnte. Det vil si at jeg stadig kjenner mitt hode koke av all verdens idiotiske, grisete og latterlige forestillinger. Mye av mitt voksenliv har vært en vedvarende dekkoperasjon for å nettopp skjule disse sidene av meg i hverdagen. Derfor er jeg glad jeg har atelieret, som er en friplass for meg. En slags lekegrind hvor jeg kan gi form til mange av disse tankerekker jeg dveler ved. Jeg tilbringer mye tid her. Det hender seg ofte at jeg er mer her enn hjemme. På mitt beste har jeg ti-tolv timers arbeidsdag. Heldigvis kjeder jeg meg ikke på jobb. Tvertimot gleder jeg meg hver gang jeg rører blyanten. Og jeg sørger for å ha trivsel rundt meg. På atelieret har jeg alle bøkene mine, musikken, plakater, vinyl…
Og et dødt beltedyr.
–Det er endel rariteter jeg har sporet opp på bruktsjapper eller loppemarkeder. Beltedyret er utstoppet og brukes som kurv. Veldig sjarmerende! Den er fra Mexico. Eldgammel. Inne i den har samlet gamle kobberstikk fra naturhistoriske og botaniske samlinger. Hehe. Sært.
Du legger stadig ut arbeidsmusikk på Facebook. Hva går det mest i?
–Jeg lytter bestandig til musikk mens jeg tegner. Det er en av de tilskyndinger som også stimulerer meg i arbeidet. Mange av mine motiver har direkte eller indirekte blitt inspirert frem av musikken jeg hører på. Jeg har egentlig ganske utvidet musikksmak, hvor jeg gjerne lytter til mye forskjellig. Folkrock, western, psykedelia, dronemusikk, krautrock, klassisk, svartmetall, stonerdoom og vår egen norske folkemusikk. Men jeg har nok en spesiell dragning til til mørk og mollstemt musikk, hehe. Jeg er av den klisjefulle typen som elsker melankolsk, men vakker musikk i moll.
Du har en del bøker her – har du noen anbefalninger?
–Siste nytt for meg er lydbøker mens jeg tegner. Men det må være bra
litteratur, og ikke noe dårlig krim. Akkurat nå går det i Stig Sæterbakkens
roman “Ikke forlat meg”. Den anbefaler jeg på det sterkeste.
Når starter du arbeidsdagen?
–Jeg er ikke nødvendigvis av den rutinerte typen. Jeg har ingen faste tider, så jeg kommer og går når jeg vil. Noen dager er jeg selvsagt mer produktiv enn andre. Av og til skulle jeg nesten ønske jeg hadde en streng og disiplinert arbeidsgiver som passet på meg og som kjeftet på meg hvis jeg kom sent på jobb. At jeg ikke kunne sluntre unna, eller måtte bekymre meg over egen innsatsvilje.
Klarer du å legge fra deg arbeidet?
–Jo. Men mye handler jo om ens egen samvittighet som sier at man må stå på. Alt avhenger av en selv og egen arbeidsinnsats. Men jeg er veldig glad for at jeg kan ta ansvaret for mitt eget utfall. Takknemlig for friheten, og at jeg i stor grad kan bestemme min egen dagsorden. I det minste at jeg har et atelier- et freespace- hvor jeg kan leke ut mitt liv, uten altfor mange innsigelser eller protester. Egentlig har jeg arbeidet latent i bakhodet hele tiden. Jeg kan plutselig få et motiv for meg på butikken, trikken eller rett før jeg sovner for denslags skyld. Jeg går gjerne med en notatblokk hvor jeg skriver ned mine motiver. Denne notatblokken ser til forveksling lik ut som en handleliste. En venninne av meg som var innom atelieret så dette lille notatarket som hun først trodde var en innkjøpsliste. Men “brød, melk, frukt, og tannkrem” var byttet ut med “død rotte, banjo, påfugl og kadaver”. Hun trodde jeg hadde mistet grepet helt.
Hehe.
–Jeg har hatt et ganske omfattende utstillingsprogram de siste årene. Fire separatutstillinger på halvannet år har vært jævlig hektisk. Jeg har mer eller mindre tegnet som en satan hele tiden, og kansellert ferie og tid med venner, nettopp for å rekke utstillings-deadline. I kokende sommerhete i fjor sommer satt jeg på i mitt svette studio og tegna med “War Pigs” på anlegget, hehe. Men etter høsten trengte jeg en pause, rett og slett.
Hva har du brukt pauserommet til? Noe konstruktivt, eller har du flytta inn på Bonanza?
–Hehe. Jeg har tilbrakt mye tid ute på byen, ja. Mye rangling, fyll, tull, tøys og fanteri kommer med. Det ble min ferie. En stund flyttet jeg nesten inn på Bonanza, ja, haha. Men så har jeg jo brukt mye tid til å fundere ut videre prosjekter. Å legge hjernen i bløt og saktens komme på anspor av noe nytt og spennende. Jeg ønsker at de nye motivene blir et interessant tilskudd til det som allerede er. Og med kontinuitet og ryddig baktanke, selvsagt.
Forklar arbeidet ditt.
–Mye av det jeg gjør beveger seg i en grenseoppgang mellom det subtilt underspilte og markant overspilte. Mange av mine tegninger kan virke veldig umiddelbare. Tegningene refererer til eventyr, folklore, klassisk kunst, barnebokillustrasjoner, fantasy, psykedelia og rockemytologi. Enkelte tegninger kan feks ved første øyekast forveksles med eldre botaniske graveringer. Men ved nærmere ettersyn kan man spore alle disse små detaljene som bryter med vanelesningen. Jeg ønsker bestandig å smugle inn mine egne fortellinger. Men gjerne dempet i bakgrunnen, som en undertekst som ikke nødvendigvis må komme til overflaten.
Hva er det du liker med det groteske?
–Vel, jeg tenker det som en slags sporproblematikk. Å dvele ved det tiloverblevne. Alle disse sporene som forteller noe om det som engang var, og som igjen forteller noe om hva som skal bli. Jeg vokste selv opp rett i nærheten av en motorvei, stedet der det tiloversblevne forlates i skogskrattet. Jeg pleide å gå turer gjennom drabantbykrattet og spore opp alt slags søppel. Gamle klær, ølflasker, mopedvrak, våte pornoblader og annet skit. Alle disse restene som naturen langsomt vinner terreng overfor og sådan forblir en taus avleiring fra en annen tid. Jeg er nok uhelbredelig nostalgisk av natur og lever meg sterkt inn i reminisenser av det tapte. Der finner jeg mine historier.
Gratulerer med froskeplakatens statistrolle i Koselig med peis, forresten. Utvilsomt seriens høydepunkt.
–Ja, det er interessant. Og ikke minst at plakaten min havnet på rommet til denne litt infantile og misantropiske Knausgård look-aliken. Tenkte det ville gjort seg bedre hos den psykopatiske faren, hehe. Av og til er det underlig hvilke settinger man havner i. Over årene har jeg friksjonsløst blitt plassert i skiftende sammenhenger, og merkelappene har vært mange…"romantisme", “mørk gotikk”, “figurasjon”, “surrealisme”, “dekadanse”, “nyklassisme”, “psykedelia” osv.
Lar du deg binde av merkelappene?
–For meg har det vært spennende å ikke la seg binde for sterkt til noen av disse orienteringspostene. Snarere tvert imot..å ikke ha en fastlagt ramme for hvor mitt virke begynner eller slutter. Et åpent spillerom, med andre ord. Det er dette som gjør at jeg aldri kjeder meg helt. Veien videre er ikke brolagt med kjedelige forutsigbarheter. Heldigvis.
FOTO: JULIE GRAF
