En estetisk nytelse med etisk innflytelse
Thomas Pihl pendler mellom atelierene sine i New York, en storby i USA, og Bjørsvik, en liten bygd på Vestlandet. I år skal han også en tur innom Venezia, for å stille ut på den hundre og seks år gamle kunstbiennalen.
Mens vi venter på Pihl, forteller hans gallerist Sjur Nedrås på Galleri S.E. historien om den omstendelige kunsttransportetappen fra kunstnerens atelier i New York til utstillingsstedet Palazzo Bembo som ligger midt i tjukkeste Venezia – ei soge som involverer både gondoler og italiensk mafia. Men nå, nå skal vi snakke kunst. Hva skal du vise på Venezia-biennalen, Thomas Pihl?
– Jeg har laget åtte nye store malerier, sier han.
Thomas forteller at utstillingen er en del av prosjektet Personal Structures, og tar for seg de personlige årsakene til å jobbe med minimale uttrykk, ut over den rene utforskingen av formale kvaliteter. Navnet er et ordspill med den første store minimalismeutstillingen, Primary Structures. Og Pihl er i godt selskap: Her er størrelser som performancekunstnerene Marina Abramovic og Hermann Nitsch, og konseptualistene Joseph Kosuth og Lawrence Weiner.
Jeg er ganske sur på lakseindustrien.
– Jeg skjønner hvorfor folk sammenligner maleriene mine med Mark Rothko, men kunsten min refererer mer til reklame og design, og er nærmere beslektet med konseptkunst, for eksempel sukkertøyskulpturene til Felix Gonzalez-Torres. Innen modernismen er James Turells lysskulpturer en mer relevant referanse, sier Pihl.
– Temaet for utstillingen er time, space, existence – alt dette er relevant i forhold til mine arbeider. Både i produksjonen – maleriene må utvikles sakte, og de kan ikke eksistere kun som en idé – det er fysisk umulig. Men de krever også mye av betrakterens evne til å kunne se. Det er en slags umiddelbarhet i disse bildene, det at det er så saftige at man har lyst på dem. Man ser lyset; det naturlige lyset som trenger inn i det gjennomsiktige akrylmediet slenges i bane rundt pigmentene og reflekteres tilbake til betrakterens øyne, men å se detaljene, å gå dypere inn, beyond den første desire-greien, er en utfordring som krever mye tid.
Thomas Pihl bør ikke forveksles med kitschmaleren Phil Thomas, slik en populær søkemotor på internett har en tendens til å gjøre. Pihl driver ikke med kitsch, selv om de monokrome maleriene han har jobbet med i alle disse cirka siste ti årene er ekstremt vakre.
– Mange gjenkjenner lysten til å ta og føle på maleriene. Noen har til og med ønsket å slikke dem. Jeg anbefaler ikke det av helsemessige årsaker.
Selv har jeg – etter å ha latt blikket gli over den silkemyke overflaten på et av maleriene fra serien Prearticulations – mest lyst til å kle meg naken og sprette rundt i akrylmalingen som en våryr villaks. Men det går jo ikke, for malingen har tørket. Paradoks: Noe av det som kjennetegner såkalt monokrome malerier er at de sjelden er ensfargede.
– Jeg tenker på maleriene mer som reduktive enn som monokrome, forteller Pihl.
– Fargen skifter fra lag til lag og over hele forløpet i flaten. Idéen er å trigge betrakteren til å observere maksimalt.
Selv har jeg observert den lakserøde flaten en stund nå. Det er intense greier – ut mot bildekanten kan man skimte noe gråaktig grønt som ulmer under overflaten, litt som fettlaget som ligger mellom gladlaksens kjøtt og skinn. Men dette er vill friassosiasjon fra min side, sannsynligvis trigget av Pihls rant mot en noe spesiell nisje av lakseindustrien. Han er nemlig opptatt av sammenhengen mellom estetikk og etikk:
Vi i Vesten har blitt estetikk-junkier.
– Vi i Vesten har blitt estetikk-junkier. Vi bare må ha det. Vi omgir oss med design, og offeret er vurderingsevnen. Det var interessant å følge med på nyhetsbildet i USA under invasjonen av Irak. De kjørte på med mer pudder og sminke, og gjennomførte en total estetisering av et dypt alvorlig tema. Vi bruker estetikk til å dekke over problemene våre. Bare det ser fint ut på overflaten, så kan det se så jævlig ut under som det bare vil. Jeg er for eksempel ganske sur på lakseindustrien. Man kan nå sette inn et vekstgen i et lakseegg, og etter bare noen uker ser laksen ut som en fullvoksen fisk – dette er også estetikk: botox i matindustrien.
Pihl omtaler denne tendensen i vestlige og vestlig-influerte samfunn som “det hyper-visuelle”. I denne sansemessig tilstoppede virkeligheten kan kunsten hans fungere ved å tilby et rom for refleksjon, der tregheten og det subtile er en forutsetning for den estetiske opplevelsen.
– Det er slike problemstillinger vi står ovenfor. Det blir ikke gjort noen fremskritt i klimaproblematikken. Å fly til New York blir bare billigere og billigere. Men jeg ønsker ikke bare å peke på problemer, jeg er interessert i hvordan estetikken kan brukes til å skape mer reelle verdier, i stedet for å bare dekke over og pudre til det man ikke vil se. Disse problemene er tydeligere i USA, men vi har alle blitt screen-addicted. Maleriene mine opererer som skjermer – men bildene og meningen som projiseres på dem kommer også fra betrakterens egen evne til å etablere kontakt med det visuelle materialet. Dette gjør kunstopplevelsen mer demokratisk.
Thomas Pihls nye arbeider kan sees på utstillingen Personal Structures Time-Space-Existence på Palazzo Bembo under Venezia-biennalen, som åpner 4. juni og står til 27. november.
I Norge kan man se verker av Pihl på blant annet Galleri S.E. i Bergen, Clarion Collection Hotel Savoy i Oslo samt på Bergen Kunstmuseum, Nasjonalmuseet for kunst, NordNorsk Kunstmuseum og Rogaland Kunstmuseum.
