Jeg hadde ingen karriere da jeg ble født, liksom.

Født sånn eller blitt sånn?

“Ingen kan lære deg å bli kunstner”, sier Eirik Lyster. For den unge Stavanger-kunstneren går kunsten hånd i hånd med selve livet.

– Jeg er jo bæreren av alt jeg holder på med. Hvorfor ikke vise det?

Den svarte neglelakken, den svarte ringen, sløyfa, glitteret rundt øynene og jakken. Alt var på plass da Lyster stod foran speilet denne morgenen. Så var det denne hatten da. En slags offiserhatt, muligens av østblokk-opprinnelse. Skal, skal ikke, skal, skal ikke …

Selv om mye går i svart i dag, inkludert hatten, er det uten tvil en av de mest fargerike kulturaktørene i Stavanger vi møter ved byens ditto fargerike utested denne morgenen. Bøker og Børst åpner akkurat dørene, og Lyster fikser et par gratis kaffe bak baren der han en gang i blant tar noen jobbøkter.

Forlengelse av kunstverket

I en alder av bare 25 år har den unge og allsidige kunstneren fått en flying start som mange kan misunne ham. Han har allerede hatt tre separatutstillinger, “In Magic”, “Bubbles From the Heart” og “Sparkle”, og han har vært med på en rekke fellesutstillinger. Men tilbake til framtoningen Erik Lyster. Det er nemlig vanskelig å la være å henge seg opp i de ytre gemakker. Liker han å skille deg ut?

– Hm, hvordan skal jeg si det? Jeg liker individualitet, men det er aldri for å få oppmerksomhet. Jeg har en lidenskap for kunst, og klærne blir en forlengelse av kunstverket mitt. Det å skille seg ut kan være positivt, men det har ofte en negativ undertone. Jeg kan stå foran speilet og vite at jeg kommer til å få mange negative reaksjoner på hvordan jeg går kledd når jeg går ut døren. Men det kan jeg ikke ta hensyn til, da går jeg på kompromiss med meg selv. Det gidder jeg ikke. Jeg tror på det jeg holder på med, slår Lyster bestemt fast. Han fortsetter:

– Jeg er sykt fascinert av kunstnere og artister som har en helhet, og som ikke bare er dedikert til arbeidet sitt, men også til livsstilen, helheten, ja til hele pakken.

Det har blitt påpekt at du er (1) ung og (2) lovende, og du har selv hørt om kunstnere – minst ti år eldre enn deg – som fremdeles er såkalt “unge og lovende”. Det skulle bety at du ennå har god tid på deg i den kategorien. Det ligger et ganske eksplisitt løfte i det å være ung og lovende. Et løfte om hva, Lyster?

– Ja, det ligger et løfte der. Men igjen, det er basert på ytre ting. Hadde du bare blitt med meg hjem og sett hvor mye tid jeg bruker på dette, på å definere hva jeg holder på med. Jeg finner meg selv på nytt, i små ting, i tegningene mine. I fjor laget jeg en video med Silje Salomonsen. Det hadde jeg aldri gjort før, og det er et resultat av at jeg pusher meg selv hele tiden … Hva var det du spurte om, forresten?

“Ung og lovende” …

– Å ja. Det handler om å leve et dedikert liv i tråd med det du tror på. Alle kunstnere bør prøve å skape et hellig rom for seg selv, og skape noe som ingen – verken penger, ord eller mennesker kan stjele fra deg. Det er det stedet jeg søker mentalt å skape. Jeg tenker på kunst hele tiden. Igjen, dette er slik huset mitt ser ut.

Lyster lar pekefingrene gli over den delen av garderoben som ble med ham ut i dag.

– Det er indre skapt, og ikke basert på ytre greier, konkluderer han. Det blir stille og vi sitter vel kanskje begge og lurer på hvor det ble av svaret på spørsmålet om hvilket løfte som ligger i “ung og lovende”. Vi lar det ligge.

Det synes som om du er en person som insisterer veldig sterkt på å leve her og nå, stemmer det?

– Tenker du på den der kunstneriske romantiske tilværelsen? Vel, jeg vet ikke. Jeg føler at jeg er laget for å drive på med det jeg gjør nå. Det har aldri vært snakk om noe annet. Jeg har følt det sånn helt siden jeg var ganske liten. Ideene har jo vekslet, men nå når jeg har blitt eldre ser jeg at jeg hele tiden har hatt et uttrykksbehov. Men det tok noen år før jeg fant ut at jeg ville være en helhetlig kunstner. Nå driver jeg både med tegning, performance, video og skulptur. Men det er tegning som har vært nærmest hjertet mitt hele livet.

 Jeg er fascinert av kunstnere som ikke bare er dedikert til arbeidet sitt, men også til livsstilen, helheten, ja til hele pakken.

Hvordan vil du selv beskrive ditt kunstneriske uttrykk?

– Jeg er opptatt av at tegningene, og alt det andre jeg holder på med, skal ha en vakker estetikk, og et lett gjenkjennelig ytre. Jeg er fascinert av å repetere et arbeid så mye at det hamrer seg inn i hodet. Nesten som oppbyggingen i en popsang. Jeg er inspirert av oppbyggingen i popsanger. Det høres så enkelt ut, og så bra, men teknikken bak er vanskelig, akkurat som med kunsten min. Teknikken er vanskelig, men den kommer lett for meg.

Hvorfor tenker jeg på Andy Warhol nå?

– Jo, han brukte jo repetisjon hele tiden. Han var jo genial, og er en selvsagt inspirasjonskilde. Igjen, det er en kunstner med helhet. Se hvor sterkt han står ved siden av sine egne arbeider. Det er liksom ingen som har klippet tråden.

Hva mener du?

- Folk bryr seg om hva han sa om arbeidene sine, og kunsten hans var også et resultat av en dedikert livsstil.

En del kunstnere er drevet av ønsket om å si noe til verden, gjerne helst noe viktig og betydningsfullt. Opplever du det som … forpliktende å være kunstner?

– Forpliktende?! Hm, jeg skjønner ikke helt. Nei, det føler jeg ikke.

Hva er egentlig kunst?

- Kunst er en refleksjon av det universet du har inni deg.

Punktum?

- Ja. Det ville jo vært cocky av meg å sitte her og si hva kunst faktisk er. Det er iallfall en gangbar definisjon for min egen del. Det handler om å se seg i speilet og spørre seg hva slags kunstner en ønsker å være.

Det vakre inviterer til å gå dypere

Det er altså streken, eller tegningen, som er Lysters kunstneriske utgangspunkt. Han bruker primært kulepenn og tusjpenn i tegningene sine. I tillegg uttrykker han seg gjennom både performance, video, installasjon og skulptur. En del av arbeidene er selvportrett, og karakteren i tegningene er hovedsaklig en badeand ikledd varierende dyrekropper og kostymer. Badeanden er et uttrykk for både natur og popkultur. Både bruken av metaforer, symbolikk og repetisjon er sentrale i arbeidene til Lyster, og han er opptatt av å skape sterke gjenkjennelige estetiske uttrykk. Han mener at det vakre har en tendens til å fange oppmerksomheten vår, og der ligger også innbydelsen til å se dypere inn i et arbeid. Popkulturen er til stede i alle arbeidene til Lyster, og en kan vel kanskje si at popkulturen er sjelen i uttrykket hans.

Selv om Lyster er lett å peke ut i mengden, understreker han at det er artisteriet som står i sentrum, ikke “kjendiseriet”.

– Det er mye “mingling” i bransjen. Men champagnen kan ikke få deg ut av et bra arbeid. Om jeg sitter hjemme og ikke klarer å jobbe, så hjelper det ikke å gå på en premiere. Det er mye se og bli sett, som jo kan være viktig, men poenget mitt er at en må fokusere på arbeidet. Det er viktig å ta vare på inspirasjonen. Dersom du glemmer ut hva som fikk deg der du er, så vil inspirasjonen en dag vende deg ryggen.

I hvor stor grad planlegger du livet ditt?

– Livet mitt er ikke planlagt. Jeg har jo drømmer og ambisjoner, men igjen, jeg lever jo i drømmen min nå.

Når vil du si at du har oppnådd suksess?

– Suksess for meg vil si å klare å holde på det jeg tror på, at jeg klarer å bære det gjennom den verdenen jeg jobber i. Arbeidene dine er jo ærlige greier liksom, og arbeidsmoralen er ærlig, sår og vakker. Dersom jeg om ti år klarer å se på “bagasjen” jeg bærer med meg, og kjenner den igjen, da har jeg hatt suksess.

Hva med de ytre tegnene på suksess, som penger og anerkjennelse? Betyr ikke det også litt?

– Nei, penger har ingenting med min kreativitet å gjøre. Jeg føler vi lever i en verden der penger, berømmelse, presseomtale, antallet solgte bilder, hvor mye ditt og hvor mye datt betyr for mye. Det jeg har skapt er ikke basert på verken kamera eller salg. Mine arbeider ble til lenge før jeg kom i Galleri Sult, lenge før jeg solgte ut utstillinger. Jeg har jobbet med dette lenge før noen visste hvem jeg var. Misforstå meg rett, vi trenger jo penger, og jeg opererer jo i et marked, så jeg må jo prise meg selv. Men, og dette høres kanskje teit ut, men jeg mener det oppriktig: jeg tror på en indre berømmelse og en pengeløs berømmelse. Herregud, jeg tror også du kan føle deg berømt bare med hvordan du kler deg om morgenen. Skal du ikke spørre meg om hva jeg har drevet med før?

Ok, få høre …

– Jeg gikk på Kunstskolen i Rogaland i 2008. En veldig bra skole forresten. Allerede etter ett år begynte jeg å tenke at jeg hadde lyst å ha en egen utstilling. Jeg begynte så smått å søke på Tou Scene, og året etter hadde jeg min aller første separatutstilling, “In Magic”. Etter det har jeg vært med på utstilling etter utstilling, og jeg har jobbet og jobbet. Jeg har aldri hvilt på en eneste utstilling. “In Magic” var en skikkelig hit.

Å ja?

– Ja, det var min første utstilling, og det kom stappmye folk. Det var vakkert. Jeg hadde glitter på hele golvet. Jeg trengte så utrolig å ha min egen utstilling, trengte å gå på gaten og henge opp mine egne plakater. Jeg trengte å jobbe mot en ustiling uten at noen ga meg en anmerkning, uten lærere som passet på. Jeg ville være alene, uten sikkerhetsnett. Jeg ville føle hvordan det var å stå og snakke om kunsten min foran masse folk jeg ikke kjenner. Det var jeg skikkelig klar for. Det er noe ingen skoler kan lære deg, og igjen, ingen skole kan lære deg å være kunstner. Det er noe du er født som. Jeg tror ikke at kreativiteten kan læres.

Ikke for komfortabelt

Selv om Lyster aldri så mye bedyrer hvor lite ytre kriterier på suksess betyr for ham, er det en kjensgjerning at kunsten hans har funnet et marked, og at den store lidenskapen omsider bærer finansielle frukter. Men han er samtidig asketisk nok til å tro at livet ikke bør bli for komfortabelt. Han jobber både på kafé og i klesbutikk innimellom, og har også troen på at det er viktig for inspirasjonen å ha noen rom utenom selve arbeidsrommet.

– Jeg må jo også gjøre noe som skaper en kontrast til det jeg ønsker å drive med hele tiden. Det er lite inspirerende å få det for komfortabelt. Igjen, jeg må spørre meg hvor jeg kom fra. Jeg hadde ingen karriere da jeg ble født, liksom. Inspirasjonen trenger en, hva skal jeg si? En virkelighetssjekk. Hvordan vet du at du sover, eller at du er våken? Hvordan vet du at du er glad, eller lei deg? Jo, du vet det fordi du kjenner kontrastene.

Eirik Lyster (f. 1985) har gått på Bergeland VGS og Kunstskolen i Rogaland. Han bor i Løkkeveien. For nye utstillinger/prosjekt, følg med på www.eirik-lyster.com