Der rekordene til mannlige utøvere omtrent har ligget på samme nivå de siste årene, presses kvinnenes resultater stadig høyere. 

Natt&Dags utsendte benyttet anledningen til å få koreografen i tale, og troppet opp på Studio Bergen med en solid pose ærefrykt under armen. Det er nemlig ingen liten fisk som er på besøk: Rui Horta regnes for å ha påvirket en hel generasjon dansere og koreografer.

Horta, som opprinnelig er portugisisk, er for mange mest kjent i forbindelse med Künstlerhaus Mousonturm i Frankfurt am Main, der han i mange år ledet sitt kompani S.O.A.P – oppkalt etter en nedlagt såpefabrikk som var så heldig å overleve krigen. Det var dette kompaniet som i 1994 først fremførte den første av over 200 visninger av OBJECT CONSTANT som nå skal beære vår by med en nypremiere. Samtalen viste seg å bli svært så hyggelig, dels fordi koreografen startet det hele med å gi undertegnede komplimenter for sine knallrosa tøysko, som tross været (sidelengs regn) var dagens valg av fottøy. Vi kom imidlertid snart inn på mer relevant tematikk.

Er det uproblematisk å sette opp en 17 år gammel forestilling på ny? Jeg mener, verden er jo en ganske annen i dag, både kontekstuelt og med tanke på rent praktiske løsninger?

– Jeg fikk et tilbud jeg ikke kunne avslå! Nei, spøk til side – jeg har jobbet med Bruno (Heynderickx, teatersjef på Carte Blanche, jou. anm.) ved mange anledninger tidligere, og vet at han omgir seg med flinke folk. Det hele bød altså på et hyggelig gjensyn med gamle kollegaer. Forestillingen blir jo heller ikke den samme, siden danserne i Carte Blanche besitter andre kvaliteter enn danserne i S.O.A.P gjorde. Blant annet merker jeg en markant forskjell i hvordan kvinnene danser; der fokuset på 90-tallet lå på frigjøringen av maskuliniteten og jentene fremdeles skulle være prinsesser (ler han), ser man nå en forholdsmessig ny kvinnelig fysikk. Dermed har man andre muligheter enn tidligere. Ja, man ser det samme i profesjonell idrett, OL for eksempel. Der de mannlige utøvernes rekorder har ligget omtrent på samme nivå de siste årene, presses kvinnenes resultater stadig høyere. 

Er det sant? Jeg regner meg selv som kanskje over middels feministisk disponert, men dette ante jeg ikke.

– For å svare på ditt første spørsmål er det også et poeng at forestillingens tematikk er rimelig universell; tanken om det konstante objektet, eller rettere sagt fraværet av det. Kulen, eller sfæren, regnes som det eneste konstante objektet i universet, men også kulen må jo antas å skifte karakter i forhold til fra hvilken vinkel man ser den. Den sfæriske formen går igjen gjennom hele forestillingen, både som tennisballer, bowlingkuler, bordtennisballer og klinkekuler.

Så vi skal inn på dynamikken mellom det objektive og det subjektive?

– Ja, nettopp. Publikum vil alltid oppfatte et scenisk objekt subjektivt, som et resultat av egen erfaring og preferanse. Forestillingen har blant annet et parti der de kvinnelige danserne holder kjolene sine oppe med armene, og lar dem falle hver gang de har ryggen til publikum. Dette appellerer selvfølgelig til tilskuerens voyeurisme, men bringer oss også til et ganske interessant spørsmål. Ser publikum på danseren eller dansen? Dette finner vi igjen i aspekter ved dagens populærkultur, i besettelsen av ikonet – ta eksempelvis Lady Gaga. Jeg er sikker på at det er mange der ute som synger tekstene hennes uten å tenke over hva ordene inneholder i seg selv.

Apropos ord, du har med deg en moderator, en MC, på scenen?

– Ja, Anton Skrzypicie – som var med i den originale oppsetningen og også er med her i Bergen – har en slik rolle, men danser også. Ved forestillingens start sitter han i publikum, og henvender seg direkte til dem flere ganger gjennom forestillingen. På den måten brytes litt av det komfortable mørket publikum ofte er hensatt til, og tilskueren ledes til å tenke over sin egen funksjon. Jeg ønsker at man skal tenke over sin egen persepsjonsevne, samt følgende spørsmål: hvor virkelig er egentlig virkelig? Hvor sant er sant? Jeg ble stadig gjort oppmerksom på dette med kognitiv læring da jeg fikk mitt første barn i 1995. En penn er eksempelvis bare et avlangt, lett plastobjekt helt til man lærer hvordan det skal brukes.

La oss ta en tur tilbake til kulene og ballene du bruker i stykket. Flere ganger er det kun presisjon og timing som forhindrer at dansere treffes av bowlingballrekyler. Har du opplevd noen ulykker noen gang?

– Ja, i starten. Men nå har vi heldigvis lært knepene for hvordan vi skal unngå å bli skadet. Muligheten for at noe skal gå galt er jo også noe av det som er så avhengighetsskapende med levende kunst – likeledes som folk blir hekta på billøp for eksempel. Det handler om muligheten for at noe skal gå galt, men også tilfredsstillelsen over at det ikke gjør det. Men når du sier det: det er virkelig noe ungt og rebelsk over denne forestillingen. Rett og slett litt rock and roll.

OBJECT CONSTANT av Rui Horta har norgespremiere på Den Norske Opera & Ballett (Oslo) 25. januar. Forestillingen vises i Studio Bergen 15. – 18. og 22. – 25. februar. www.carteblanche.no – facebook.com/CarteBlancheNorway