Om å avbilde sin egen kompleksitet.

– Ingenting er vanskeligere enn poesi.

Torbjørn Rødland (født 1970 i Hafrsfjord, Stavanger) er en av Norges største bildekunstnere. Han er utdannet ved Kunsthøg- skolen i Bergen, institutt for foto- grafi. I tillegg til en foto-CV som går helt tilbake til nittitallet, har han laget filmer som har blitt vist på Hiroshima City Museum of Contemporary Art i Japan, Athen- biennalen, P.S.1 i New York, samtidskunstmuseet i Chicago og Reina Sofia-museet. Av foto/ prosjekt-bøker kan vi nevne Andy Capp Variations, I Want to Live Innocent og White Planet Black. Neste utstilling er hos Air de Paris i januar. Men først: STAN- DARD i Oslo i desember. Rødland bor i Los Angeles, California.

Torbjørn Rødland formulerer seg i velovervei- de setninger over Skype. Det er fredagskveld på et tomt kontor og på skjermen veksler Torbjørns uttrykk mellom et trøtt morratryne og en tankefull entusiast. Men først en liten innføring: På papiret er Rødland en norsk bil- dekunstner som er bosatt i Los Angeles. Han har hengt på veggen hos alt fra samtidskunst-museet i St. Louis, Stedelijk-museet i Amster- dam, Astrup Fearnley til Venezia-biennalen … lista ligger altså like høyt som den er lang.

– Se på de beste rapperne. Bare se på Lil Wayne: Han nærmer seg virkeligheten gjen- nom språket, gjennom gjenkjennelige fraser og bilder. Målet er likevel å skape noe helt nytt, noe ingen har hørt før. Og nye uttrykk åpner for nye opplevelser som … Internettforbindelsen brytes og på skjermen henger profilbildet av Torbjørn statisk igjen. Vi fortsetter over chat mens jeg scroller gjennom fotografiene han har sendt over. Bildene til Torbjørn føles som å våkne utslitt, kåt og klarsynt fra en helvetes fest: når du våkner opp fra en fyllekule i perfekt klarhet, morgenen etter du slapp bremsene, der alt føles helt levende og hver detalj i objektene som driver foran øynene dine er dirrende klare. Det har gått fem år siden jeg fikk øya opp for Rødlands arbeid: Det første møtet var med fotografiet “Banana Black”. Som tittelen tilsier, er det altså en skinnende svartmalt og nokså erotisk banan – tilsynelatende et lite nikk til Andy Warhols Velvet Underground-co- ver og åpenbart appellerende til små suckers for fallossymboler. Selv sier Rødland at han lager bilder “av” og “om” verden, istedenfor å “ta” bilder, og at han representerer en type fotografi der kultur og minner er en integrert del av det å se.

– Det er en verden der tradisjonelle mot- setninger ramler sammen eller er avhengige av hverandre. Jeg tenker på motsetninger som intellekt/erotikk, hvitt/svart, søtt/sadistisk, natur/kultur. Det er en verden der individets integritet ikke representerer den helligste verdien. 

Hvorfor denne dragningen mot motsetninger?

– Et interessant aspekt med japan- ske bildekultur er mangelen på definitive skiller mellom godt og ondt. Du ser det for eksempel i Pokémon (Nintendos tegneserie og spillgigant, jou. anm.) der motsetningene er naturlige varianter av samme individ. Dette er ulikt den kristne tradisjonen, der helt ulike karakterer representerer helt adskilte prinsip- per. 

Er det av prinsipp du ikke påtar deg kommersielle jobber i det hele tatt lenger?

– Nei, jeg har valgt å ikke ta oppdrag. Et bilde som kan bidra til å selge en tjeneste eller et produkt er ufarlig. Det bare gjør den jobben systemet forventer. 

Hva er et farlig bilde da?

– Et som ikke vil selge deg noe annet enn seg selv, sin egen kompleksitet. Et fritt bilde. Unnskyld meg mens jeg fremfører dette forsvaret for kunsten. 

Unnskyld meg mens jeg fremfører dette upassende spørsmålet, men er det ditt lem det står W.W.j.D på?

– Ha! NEI. Jeg burde kanskje ha jobbet hardere med castingen for det bildet.

Ja, det var ganske slapt.

– Det er dessuten ikke mulig å fotografere eget lem med teleobjektiv og storformat- kamera. Motefotografens versjon av å gjøre personlige bilder er jo ofte å fotografere pikken sin … eller hunden sin, for de som er mindre ambisiøse. Men hvorfor denne drag- ningen mot motsetninger … det spør jeg meg selv om også. Jeg tror kanskje den kommer fra kroppen. Vi tenker i begrepspar fordi vi er symmetriske kropper, med to hjernehalvdeler, oppdelt i to kjønn. Polariseringen hjelper oss å tenke, men samtidig begrenser den oss i faktisk å forstå.

Identifiserer du deg med modeller?

– Jeg har vel sagt noe sånt en gang, ja. Jeg tror det handlet om erfaringen av å ikke tilhøre en minoritet. Når du er hvit hetero- mann, har ikke smerten din politisk eller historisk betydning. Men jeg er også opptatt av modeller som det motsatte av individer. Av en eller annen grunn var jeg ekstremt individualistisk som tenåring. Å se meg selv som en representant for noe større, noe mere generelt, er ren terapi. Fordi det suger litt gift ut av den ekstreme individualismen. “Modell” kan bety så mye. Jeg ser på bildene mine som modeller. 

Du ser på bildene dine som modeller for hva da?

– Bildene representerer noe større enn seg selv. Altså, det som var foran kamera representerer noe større og mere generelt enn seg selv – enten det er et eple, en bygning eller en gutt. Fotografiet blir ofte dyrket for her-og-nå-nivået, for evnen til å beskrive det fotografen ser. Jeg er like opptatt av evnen mediet har til å knytte an til noe mer generelt. Jeg tror interessen vår for virkeligheten er veldig begrenset. Hva noe betyr for livene våre er viktigere enn hva som faktisk finnes eller hva som skjer.

Hva betyr noe for deg?

– Dette er ingen original observasjon, men jeg må fortsette å lære, hvis ikke blir det destruktivt. Alt går på nysgjerrighet. Jeg må føle at jeg er i ferd med å forstå noe nytt, opp- dage ny musikk og se kvaliteter i bilder som tidligere har vært i vranglås. Derfor forandrer bildene seg også. Utstillingen “Eighteen Analouge Double Exposures”, min tørreste tittel så langt, på STANDARD i Oslo, ligner for eksempel ikke på noen utstilling jeg har gjort tidligere. 

Denne utgaven av NATT&DAG har temaet “Periferi”. Hva betyr “periferi” for deg?

– Ha, periferi er Melbourne. Da jeg bodde i Melbourne forstod jeg hvor sentralt Oslo er. Du kan ta bussen til Berlin! Etter et par døgn på bussen i Melbourne er du fortsatt bare på vei inn i ørkenen. Periferi bygger karakter. På fest i LA får du gjerne spørsmålet “WHY LA”? Det er det ingen som spør om i New York. I New York er folk overbevist om at absolutt alle ville bodd der, hvis de hadde hatt muligheten. Periferi er relativt. Periferi er ydmykhet. 

Utdyp …

– Det er sunt å vite at du ikke bor i ver- dens midtpunkt. Det gir sunnere perspektiver, og du må selv skape aksen i livet ditt. Du kan ikke surfe på attitude og tradisjon. 

Men en selv er vel alltid verdens midtpunkt? 

– Jo, men du må jobbe for det. Det er sunt å måtte etablere din egen eller din families axis mundi. Ellers blir det hele litt meningsløst. 

Hvor kommer interessen for landskap fra?

– Vanskelig å si. En blanding av mange forhold. Jeg vokste opp rett ved golfbanen i Stavanger. Skogen ble et sted å gjemme seg når ting ikke fungerte sosialt og jeg ikke ville bli sett. Det er den direkte personlige linken. Jeg begynte å fotografere meg selv blant trærne. Jeg tror interessen for landskap også har noe med å gå tilbake til start. En kunstner bruker alltid seg selv. Som norsk har jeg et innebygd forhold til skog og bilder av skog. Selv om foreldrene aldri introduserte meg til ski, snø, fjell og vidde, likte jeg kalen- derbildene. Den subjektive kunsten begynner med den tyske romantikken og den tyske romantikken begynner med observasjonen av landskapet. Det høres kanskje litt teoretisk ut, men jeg tror jeg fungerer litt sånn: Da jeg begynte å høre på rock startet jeg med femti- tallet, med rockabilly og rock’n roll. Ikke fordi jeg var en systematisk nerd, men helt intui- tivt: det var den musikken som appellerte. En liten fun fact: Jeg liker soul-låter som handler om å forlate klubben. Jeg tenker på R. Kellys “Exit” eller Teddy Pendergrass’ “Come Go with Me” – låter som forsøker å sjekke opp lytteren og få deg meg på nachspiel. 

Ok?

– Jeg får ALDRI musikkspørsmål.

Jeg trodde det var et av de utpulte spørsmålene. Du har jo brukt en del referanser til rockkultur hvertfall … og death metal. BLACK. BLACK metal, mener jeg.

– Det er forskjell på death og black.

Jeg mente BLACK! 

– Du er automatisk tilgitt. Jeg startet året med å lære meg å like death metal fra inngangen til nittitallet. Band som Incanta- tion, Massacra, Morpheus Descends. Men mens jeg jobbet med bildene til STANDARD- utstillingen endret musikken seg. Jeg fant fram til avantgardejazz-artister som Carla Bley, Jimmy Giuffre og Roland Kirk, du vet … han med den oppblåste tåren og tre saksofo- ner på brystet. Men likevel, hva skjer når jeg kjører hjem til Hollywood på motorvei 101 og Ryan Seacrest på KISS FM ruller igang “Mr. Saxobeat”? Skifter jeg kanal? Skrur jeg ned volumet? Å NEI, jeg skrur opp! 

Kommer du til å bruke noen Mr. Saxobeat- referanser i bildene dine eller? Og hva kom- mer du til å gjøre fremover?

– Nå driver jeg og printer bilder til en solo-utstilling i Paris. Utstillingen åpner i slutten av januar, og jeg viser en fortsettelse av det som stilles ut på STANDARD. Så det blir flere multi-eksponeringer i svart-hvitt. Etter den utstillingen skal jeg gjøre helt andre bilder. Jeg har begynt å se på interiørfoto- grafier. Det er en sjanger jeg ikke har dyppet hodet oppi ennå, så da er det ikke så rart at jeg trekkes i den retningen. Jeg har jo gjort alt fra matbilder, stilleben, bygninger, landskap, figur og akt til portrett, dobbelteksponeringer, abstrahert fotografi.

Det du sier om at kunstnere bruker seg selv, nå tenker jeg på bildene som dealer med passivitet og følelsen av å være paralysert: Portretterer du deg selv?

– Det kan du nok si. Det kan være vanske- lig å skille. Jeg fokuserer ofte på noe mindre personlig. For eksempel tenker jeg kanskje at fotografiet er stille av natur, at det ligger en passivitet i mediet. Hele verden er satt på pause. Først senere oppdager jeg at “oi! dette er jo meg”. Jeg tilhører en generasjon kunstnere som ikke har trening i å tenke på seg selv som prosjektets midtpunkt. Men den personlige motivasjonen for å forlate bildearkivet og gå ut i verden har jeg sett lenge: Jeg trengte å bli mere utadvendt. Det er interessant hvordan det å konstruere et bilde kan føre til at ting skjer: Når jeg ser en buss med turister som stopper og snapper, tenker også jeg at her står kameraet kanskje i veien for det som kunne vært en opplevelse, men det motsatte er også mulig: Å gjøre et fotografi kan også føre til opplevelser. 

Jeg har lest en del kritikker av deg fra de siste åra, noen der du kritiseres for å bruke kunstprosjektet som “et påskudd for å sjekke modeller”. Tidligere sa du at du er en kunstner som ikke tenker på seg selv som prosjektets midtpunkt. Hvordan synes du en lesning som IKKE betrakter arbeidene dine ut ifra “personligheten” din eller en person- lig agenda, ville se ut? Og hvorfor er noen veldig kritiske til arbeidene dine, tror du?

– Personkritikken slår tilbake på kriti- keren. Det er mye blinde følelser involvert, og bildene mine fyrer av og til opp folks fantasier. I all hemmelighet synes jeg litt synd på dem som tror at alle ambisjoner og handlinger dypest sett er motivert av sex. De fleste kritikere prøver å se prosjektet.

 Føler du at noen egentlig “ser” deg, siden du sier “prøver å se”?

– Jeg forsøker selv å forstå hva jeg holder på meg, og for meg er det nesten en full- tidsobb, så da blir det mye å be om. Og hvis noen kommer opp med en god beskrivelse tenker jeg ja, men så enkelt er det jo ikke. Så det blir en dynamikk mellom behovet for å bli sett og behovet for friheten til å gjøre ting an- nerledes. Jeg har i stor grad meg selv å takke for misforståelsene. Jeg har ikke vært tydelig om hva prosjektet handler om. Det er alltid vanskelig å snakke om de nyeste bildene. Jeg forstår mer av dem når det har gått litt tid. Kan hende jeg endrer fokus, men jeg blir ikke lei av bildene selv om det går ti år.

Det blir tydeligvis ikke Øystein Ustvedt hel- ler, han som har skrevet boka Ny norsk kunst etter 1990, og mener at “norsk kunst har vært gjennom en gullalder, uten at det helt har kommet frem”, der trekker han frem deg som en av de som har preget norsk kunst de siste tjue årene med fotografiene sine. Hva tenker du om det?

– Jeg var litt spent på hvordan han ville beskrive produksjonen. Det er jo begrenset hvor mye en får lov å presentere på torget, og det mest populære prosjektet mitt her i Norge er vel fortsatt plastpose-bildene jeg gjorde som student i Bergen. Hva jeg tenker om å være med i boken? Vel, det er veldig hyggelig, men jeg har inntrykk av at veldig mange er inkludert, så det ligger ikke en veldig sterk rangering i Ustvedts prosjekt, så vidt jeg har forstått. Men jeg har altså ikke sett boken ennå.

Har du sett “Letting Go”-musikkvideoen til Kristian Valen signert Ray Kay eller? Hehe, kjen- ner du Valen, kanskje? Dere er jo begge fra Stavanger og født i henholdsvis ‘70 og ‘74 OG bor i LA…

– Jeg prøvde å se den en morgen på iPod’en, men nettet var svakt og så glemte jeg hele videoen. Jeg har aldri møtt Valen, men jeg kjenner mentaliteten. Menn fra Stavanger-området har ofte en hang til tung sentimentalitet pakket inn i et tynt lag av selvironi. 

Hvor kommer den Stavanger-sentimentalite- ten fra?

– HAVET.

Er det de overemosjonelle degos-genene fra de spanske sjømennene som forliste langs norskekysten back in the days?

– Også spanjolene kom fra HAVET.

De kom i hele Stavangers kvinnelige befolk- ning og …

– En liten avsporing: Husverten min her i Laurel Canyon er mest kjent som produ- senten bak The Freakmaker AKA Mutations, en film fra 1974 med Julie Ege i badekaret og en mengde … freaks.

Det var en artig liten fun fact. Men fortell om fotoshooten med Bradford Rogne, hva måtte du gjøre?

– Ingenting utagerende. Bradford er i modus for straight representasjon. 

Allikevel kommer du litt skeivt ut?

– Jeg var i gode, skeive hender. Jeg lente meg mot veggen, tok tak i beltet, dro i T- skjorta, sånne ting som burde se sexy ut på en konvensjonell måte, litt sånn som dressmenn som holder ut armene og med et smil ser ned på mansjettknappene sine. Jeg gjorde alt Bradford ba meg om. Det meste fungerte jo ikke. Slitsomt å bli flørtet med i en time. Det er vel et forsøk på å si at uttømt estetikk ikke er interessant i seg selv. For å si det sånn: Det er lettere å være i NATT&DAG hvis portrettet mitt er pinlig på en måte som jeg trives med.

  Jeg leste et sted at du sa at “A cliché is only interesting if it contains a hidden truth”. Er det en skjult liten sannhet i det slicke bildet du stilte opp i for oss?

– Mhm, det kan godt være. Men det bildet skjuler kanskje ikke så veldig mye. Eller tenker du på den fotografertes forfengelighet? De som ikke liker bildene mine tror av og til at jeg driver med en form for ironisk språkspill, men jeg er opptatt av å nærme meg verden, ikke av å holde den på avstand. Det er ingen revolusjo- nerende observasjon at vi ikke ser verden som spedbarn – snarere gjennom lag av erfaring, språk og kultur – men fotografer later gjerne som om virkeligheten er lett tilgjengelig. I foto- grafiene mine er alle de andre bildene som har preget oss en integrert del av persepsjonen. 

Hva er målet?

– Målet mitt har alltid vært å lage nye bilder, bilder som aldri før har vært sett i kunstverdenen. Målet har aldri vært å dyrke tomheten i klisjeene. Utrolig nok var dette første gang jeg satt i makeup-stolen. Pannen blir fort litt rosa her borte i solen. 

– Alle byer har sine mangler. Hvis du ikke MÅ bo et bestemt sted er det vanskelig å finne ut av. Tokyo er fantastisk, men ganske isolert og isolerende. Jeg trenger å føle meg som en del av stedet jeg bor. I Japan vil du alltid være en outsider, uansett om du lærer språket og virkelig respekterer og forstår det høye høflig- hetsnivået. Språk er viktig. Jeg vil kunne gå inn i en liten butikk og snakke med folk. Det var derfor det ikke fungerte i Paris.

Er du en outsider?

– Jeg er vel det, og derfor er det viktig å finne folkene sine. Det paradoksale med å velge Los Angeles er at byen er veldig isole- rende. 

På hvilken måte er LA isolerende?

–Byenerlagtutsånnatdesomerfor kjente til å sees offentlig skal føle seg normale mens de gjemmer seg. For at de såkalte stjer- nene ikke skal føle seg alene om sin ensomhet isolerer alle seg, i bilene og husene sine. Jo mer gjenkjennbar du er, jo mer bortgjemt. Hvis du kikker litt ekstra på en knøttliten Olsen-tvilling på Whole Foods, får du kanskje et blikk som sier: “Jeg vet. Sorry. Vær grei og lat som ingenting, så er alt snart tilbake til normalen. La meg bare få betale for denne kartongen med kokosvann.”

Torbjørn Rødland er aktuell med utstillingen “Eighteen Analouge Double Exposures” på STANDARD (Hegdehaugsveien 3), fredag 9. desember–14. januar.