Noe fint, noe rart, mye dårlig, litt alvor, mye “morsomt”, lite morsomt, noe eksotisk, masse tafatt, mye skrik, litt glamour, noe gjenvinning, fine scenografier, god lyd, lite penger, en håndfull suksesser, noen flopper, lite utsolgt … Det har vært et godt sceneår, tross alt.
Vi har kunnet oppleve dans, teater, festivaler, musikaler, barneteater, cabaret, farser og revyer. Det har blitt produsert mye nyskapende og spennende. Oslo er rett og slett en bra by for scenekunst. Det begynner å komme seg i allefall. Det har vært vanskelig å nominere kun tre kandidater, noe som betyr at det er mye å velge i. Det er en bra ting. I scenekunst er alt lov, og det har årets nominerte skjønt. De tre kandidatene har alle bidratt med noe nytt og nyskapende, noe vi la vekt på i utvelgelsen. Det som formidles fra scenen er personlig, direkte og ærlig. Else åpnet hjertet og delte livserfaringer med oss. ODE satset alt og ga oss dansekunst på høyt internasjonalt nivå. Riksteateret innledet et fruktbart samarbeid med teater Manu og traff oss rett i hjertet med historien om Fritz Moen. Nå er det opp til dere der ute å stemme frem vinneren. Måtte den beste vinne.
KONDOLERER
Komilab 4.3
Nationaltheatret
Av og med Else Kåss Furuseth
Regi: Arvid Ones
Else Kåss Furuseth slo for alvor igjennom i TV-programmet Torsdag kveld fra Nydalen. Vi ble alle betatt av denne krølltoppen. Hun er morsom, hun klarer ikke å si R, hun er skeiv og hun er full av selvironi. Kan det bli bedre? JA, det kan faktisk det. Else står på scenen på selveste Nationaltheatret og gir oss en forestilling som er umulig å glemme (til en forandring). Hun forteller kort og godt historien om seg selv, om livet og døden. Hun går rett på sak uten filter, og publikum ler og gråter om hverandre. Elses debut på Nationaltheatret var en braksuksess! Mon tro om de gamle teaterdivaene på teatret er sjalu? Det har de i så fall all grunn til å være. Dette er noe helt annet enn et utspilt dukkehjem og en søvnig Romeo og Julie. Denne forestillingen fortjener å bli sett. Send dama ut på turne. Eventuelt hjem til oss en tur først. Vi elsker deg og vi elsket forestillingen din.
ODE 2011
Dansens Hus
Av og med Oslo Danse Ensemble
v/ Merete Lingjærde
Koreografi: Masja Abrahamsen,
Subjazz, Toni Ferraz
Dansere: Filipa Peraltinha, Ane Evjen Gjøvåg, Martine Sofie Bergh, Natasha Heggem, Ellen Lindblad, Junior Sergio Benvindo, Jacob Walleberg, Johan Forsberg, Gard Hjertaas Bjørnson, Catherine Michelet, og David Seil.
ODE 2011 presenterer jazzdansen i forskjellige former og utrykk i denne festen av en forestilling. De tolv håndplukkede danserne er i en klasse for seg og koreografiene er lekre, presise og fulle av guts. Det er ikke til å unngå å bli forelsket i samtlige på scenen, heller ikke å bli stum av beundring. Vi blir dratt inn i en kreativ oase, hvor det er plenty av rom for å tolke det man ser. Flash Dance-verdenen åpenbarer seg foran oss, og endelig frister tanken på å ta en danseklasse. Vi tar oss i å bli inspirert. Det er vondt og godt samtidig, nærmest litt orgasmisk. Det har seg dessverre slik at dans ikke trekker like mye publikum som teater, det er rart, rart, rart! (les: skam) I stedet for å sovne i sagmuggen på Nationaltheatrets hovedscene kan vi oppleve dans, folkens! Det er kunst på høyt internasjonalt nivå. Her kan du til og med rope ut i spontan glede, fordi det er så hinsides bra. Det ble skreket ut. For å si det mildt. Wow, er vi blitt frelst? Det føles litt slik.
JEG VAR FRITZ MOEN
Riksteatret/Teater Manu
Med: Emil Johnsen, Mads Sjøgaard Pet-
tersen, Are J. Rødsand, Bo Hårdell og Ronny
Patrick Jacobsen
Regi: Kjersti Horn
Manus: Arthur Johansen
Teater Manu, som i utgangspunktet er et teater for og med døve, møter Riksteatret, som igjen møter Tore Sandberg og historien om Fritz Moen. Moen ble feilaktig dømt for to mord på slutten av 70-tallet, og satt nærmere 20 år i fengsel før han ble frikjent. Han fikk oppleve å bli frikjent for ett av drapene før han døde i 2005. Dette er en sterk historie som har blitt til et gripende teaterstykke. Det å oppleve tegn- og talespråk i samme stykke fungerer så til de grader. De fem mannlige skuespillerne gestalter flere roller, og samspillet dem imellom er uovertruffent. Denne teateropplevelsen treffer deg rett i hjertet. Forestillingen er en blanding av stand up og alvor, action og teaterlek, magi og frustrasjon. Det er sjelden man ser et så gjen- nomført vellykket teaterstykke. Riksteatret tør å ta vågale sjanser. Det belønnes kanskje med Årets scenekunst 2011? Uansett hvordan det måtte gå; slike samproduksjoner vil vi gjerne se mer av. Tommel opp!
