Denne uken er det duket for PERFORMANCEMARATON på PODIUM. Hver eneste kveld fra mandag til lørdag klokken 19.00 vil Constance Tenvik levere en ny performance før hun på søndag vil presentere dem alle sammen i en eneste stor smørje. Temaene strekker seg fra NOSTALGI, STILLHET og ROM/LYD/LYS til KONFRONTASJON, MENSENKUNST OG VERNISSAGE.
La oss bare erkjenne det med en eneste gang: Performance art er en belastet kunstform; utskjelt og ofte pinlig utført. Som Tenvik selv sier “ Ser du to performancer i løpet av livet ditt så er sjansen stor for at du har sett to dårlige performancer”. Tenvik har gjentatte ganger forsøkt å forlate performance som utrykksform, men mislykkes hver gang. Det er noe med performancekunstens potensiale til tilstedeværelse, kompromissløshet og utforskning. Det ligger unektelig noe interessant i tanken om performancekunsten som fritatt fra markedsstyring, kunst som ikke kan selges til Quatar for verken 1 eller 615 millioner kroner, men som må oppleves.
Når Tenvik denne uken fyller Podium med syv performancer er det i et forsøk på å utforske sine egne grenser og sitt eget potensiale, hva performance art er og kan være, undersøke hvor hun skuffer og hva som fungerer. Gjennom hele denne uken vil hun forsøke komme frem til noen svar på hvordan man kan tilnærme seg performancekunsten. Det blir med andre ord en uke for utprøvning og analyse, realisering av ideer, og forsøk på å nærme seg en forståelse av hva som fortsatt fungerer best i teorien og hva som faktisk kan fungere i praksis.
–Når det gjelder performance art frykter jeg noen ytterpunkter. Det er på den ene siden det som er veldig riktig og rent, og på den andre siden det som er veldig kaotisk. I førstnevnte kategori har man helt simplistiske performancer som går på repetisjon og varighet, enkle deler fra hverdagslivet som blir satt i en ny kontekst. Det får ofte et lag av pretensiøsitet og et merkelig alvor og glir fort ut i det retningsløse, eller intetsigende. Det kan dessuten skape en usikkerhet blant publikum om hva man egentlig er kommet for å se. Mens på den andre siden har vi en type selvutleverende kaosperfomance fylt av effekter, støy og utallige budskap på en og samme tid. Og dette ytterpunktet ender også i det retningsløse og blir fort uforståelig. Uansett er linjen fin mellom det utilgjengelige og det overtydelige. Det er nødt til å fines rom for kontemplasjon. Motpolene pretensiøst og flåsete er også noen grusomme fallgruver.
Grusomme. Kuratoren din har beskrevet hvordan hver performance tar utgangspunkt i aspekter ved performance art du frykter. Når det gjelder lørdagens Mensenkunst er det ikke vanskelig å se hvor skrekken ligger, men 3xstillhet? Rom/lys/tid? Hva er det du frykter med nostalgien?
–Alle performancene er basert på det jeg er redd for eller ideer jeg har drept som et resultat av det å være for selvkritisk. Kunstdiskursen er jo veldig dialektisk, alle ideer man har vil man alltid se baksiden ved og det kan være utrolig slitsomt. Hvis man tar for mye hensyn til det eller til hvordan man tror et publikum vil oppfatte det man gjør vil man ende opp med å bli så selvkritisk at det er tryggere å være en observatør enn en utøver. Så i mitt performancemaraton ønsker jeg å bryte med det. I nostalgiperformancen søker jeg å forene en veldig kaotisk estetikk med ideen om varighet og repetisjon. Denne performancen har ingen spenningskurve. Den tar for seg den 90-tallsnostalgien jeg opplever i en del samtidskunst og i samfunnet generelt. Her vil jeg problematisere den eskapismen som ligger i det å hente tilbake elementer fra barndom og ungdomstid. I performancen som har fått tittelen konfrontasjon søker jeg å finne ut av om det er mulig å konfrontere publikum uten å opptre truende. Jeg opplever den typen truende tilnærming til performance som ekstremt selv-referensiell, og det blir fort en dead end. Jeg tror dessuten denne tilnærmingen bunner i fordommer fra kunstnerens side om hva publikum er og hva de er der for . Hva kan man konfrontere et publikum med egentlig? Det eneste man er helt sikker på at publikummere har til felles er jo at de er et publikum.
Når det gjelder Rom/lyd/lys-performancen var dette noe jeg bare bestemte meg for at jeg måtte gjøre. Jeg har en tendens til å gi veldig mye av meg selv i performancesammengeng, føler jeg må ha noe interessant å komme med og fange publikum på en eller annen måte, det være seg med sang, latter eller høy røst. Mens denne vil bli veldig formal, mer som en koreografi. Jeg vil gå inn i det veldig enkle, hvilket innebærer en stor risiko. Jo mer du tar bort, jo mindre sitter du igjen med, og da er man avhengig av at dette er sterkt. Dersom ikke konsentrasjonen og selvtillitten er på plass kan det fort bli fryktelig kleint, pinlig og pretensiøst. Mye av det samme gjelder også for 3xStillhet. Her vil jeg gjøre tre reenactments av tidligere performanceverker som tar utgangspunkt i det stillestående. Blant annet Cut Piece av Yoko Ono og Walking in a square av Alan Kaprow. Bakgrunnen for dette valget er at dette er performancer jeg ikke har tatt på alvor eller ikke forstått, og jeg føler derfor et behov for å faktisk ha prøvd dem ut selv. Frykten som ligger knyttet til dette med stillhet er jo det å bli for selvopphøyende, det at man innbiller seg at et øyeblikk er mer magisk enn det egentlig er. Men jeg liker at det bryter med behovet for det ekspressive og kan bidra til å skjerpe konsentrasjonen. I dette multitaskingsamfunnet er det jo nærmest revolusjonært å sitte på en stubbe og tenke
De tidligere performancene du har gjort bærer utvilsomt preg av dette behovet for å fange publikum. Både som performancekunstner og person er du ofte beskrevet som morsom. Hvordan forholder du deg til at en viss andel publikummere etter all sannsynlighet forventer at du skal gå heeeelt bananas?
–Jeg får ofte en vond bismak i munnen når jeg tenker på visse grep jeg har gjort i mine tidligere performancer. At jeg helte den sjokoladesausen under Artist talk for eksempel…. Jeg tenker på det som et billig grep. Men på det tidspunktet var bruk av humor den eneste måten jeg kunne håndtere performance art med overbevisning. Jeg tenker mye på dette med vår tids redsel for alvor. Jeg vil gjerne komme til et alvor, men det er viktig at man ikke gjør det før man er klar for det. Det var jeg ikke på det tidspunktet. Mens denne uken vil jeg komme inn i situasjoner der jeg både er patetisk og svak. Det skal også sies alvor og humor ikke nødvendigvis fungerer som motsetninger. Så jeg håper jo at folk kommer inn i gallerirommet med en åpen holdning. Men jeg tror uansett at det er utrolig viktig å ikke være for opptatt av hva publikum forventer. God kunst springer ikke ut av ideen om å skulle tilfredsstille et publikum. God kunst er kompromissløs, nysgjerrig, utforskende og leken. Det er utrolig viktig som kunstner å ikke henge seg opp i det som fungerer. Man kan ikke bare repetere seg selv. Altså, i alle disse performancene jeg vil gjøre denne uken er det tusen valg som må foretas, selv de performancene som har et visst lag av humor, og hvis man ikke går i gjennom det, bare skaper seg et overfladisk bilde av hva performance er og hva det skal være, så blir det fort bare tomt, innholdsløst og pretensiøst. Jeg er takknemlig for dialogen jeg har med kollegaer på Kunstakademiet og har en sterk tro på samarbeidsprosjektene jeg har inngått med både Siri Hjorth og Daniel Eugene Lacey-McDermott (aka Captain Credible). Sistnevnte kommer til å gjøre en eksperimentell lydbasert performance med meg på Vernissage-kvelden på torsdag 10. mai. Det gleder jeg meg til!
