Roskilde-kunst: En menneskelig lab

Roskilde kan, til tross for alt billedmateriale som skulle tilsi det motsatte, tilby langt mer enn rock og rus. I år kan de skilte med sitt største “More Than Music”-program noensinne, bestående av kunst, poesi, installasjoner, grafitti, film, og mye mer.

Vi har sett nærmere på et av de mest spennende kunstverkene i årets program: den israelske kunstneren og intimitetsprovokatøren Einat Amirs “Enough About You”.

Jeg står inne i en lydtett boks av tre og pleksiglass. Overfor meg står en fremmed fyr. David, heter han, og er like gammel som meg. Han er sjømann, har dreadlocks og en hjørnetann laget av gull. Jeg møtte ham for noen øyeblikk siden, men vet allerede mer om ham enn jeg gjør om folk jeg har kjent i flere år.

Vi befinner oss i Art City på Roskilde-campingen. For femten minutter siden ble vi, sammen med tyve andre mennesker, ledet fra campens hete inn i et kjølig, hvitt hus. Vi har stått på rekke langs veggen mens to svartkledde damer har gått frem og tilbake, målt oss nøye opp og ned, med tydelige intensjoner om å få oss til å føle oss utilpass. En og en har vi blitt bedt om å tre frem, og parvis blitt plassert inn i en av de seks boksene. De som ikke har blitt valgt står igjen utenfor. De hører ingenting av hva vi sier, men de kan se alt.

En damestemme fra en høyttaler i taket forteller oss hva vi skal gjøre. Først blir vi bedt om å fortelle hverandre hva vi heter. Vi får femten sekunder, før det bærer videre til neste spørsmål. Hva driver vi med? Hva liker vi å gjøre på fritiden? Vi blir bedt om å stå med armene i kors, om å klappe hverandre på kinnet, om å danse, om å holde hender; om å fortelle om vår første kjærlighet, hva som gjør oss lykkelig, når vi gråt sist, om vårt første kyss, vårt forrige brudd.

- Jeg ville undersøke hvordan vi snakker med hverandre i et post-media-samfunn, forteller Einat Amir, den Tel Aviv/New York-baserte kunsteren bak “Enough About You”.
- Mange av samtalene folk har med hverandre i dag er ikke autentiske, de er bygget på forventninger og forutbestemte rammer. Med “Enough About You” vil jeg se på dette, og på hvordan man kan skape intimitet mellom to mennesker. Jeg har tatt en rekke store klisjéer om hvordan intimitet bygges, og satt det inn i denne performancen. Det er også i stor grad et psykologisk eksperiment. En menneskelig lab, på en måte.

Det er også nærliggende å tenke på publikums-/eksponeringsaspektet; hvordan vi i stadig større grad bretter ut livene våre, tilsynelatende ubekymret, på nettet. David er tydelig ukomfortabel av tanken på at folk står og ser på oss. Han skjelver i munnviken når vi snakker om det. Spørsmålene blir mer og mer intime, og jo lenger vi står der, jo varmere blir det i den lille boksen; heten gjør ubehaget større. Etter nesten et kvarter inne i boksen, hvor vi har gått fra å være fullstendig fremmede til å på en merkelig måte kjenne hverandre ganske godt, blir vi bedt om å kysse hverandre. “Lidenskapelig, som et nyforelsket par.” Til nå har vi adlydt stemmen i boksen relativt blindt, men nå setter vi ned foten.

Likevel mener Einat at størsteparten av deltakerne gjør som de blir bedt om.
- Jeg  vil si at rundt 95% ikke motsetter seg beskjedene de får, til tross for at det overskrider intimitetsgrensene deres. Det har med flere ting å gjøre, deriblant autoritet. Det er menneskelig å følge autoriteter, og settingen her er nokså autoritær, både med de to svartkledde kvinnene, og voice-overen som forteller deg hva du skal gjøre. Men jeg tror også at mange følger ordrene fordi det er en såpass spesiell situasjon, som de føler er meningsfylt og givende. De velger å hengi seg helt til dette øyeblikket.
- Samtidig har jeg et sterkt ønske om at folk skal reflektere rundt situasjonens autensitet; hvor mange prosent av det du gjør som er “deg”, og hvor mange prosent som er konstruert.

”Enough About You” ble opprinnelig satt opp på Lilith Performance Studio i Malmö, og det var de som presenterte den på årets Roskildefestival.
- Det har vært fint å sette opp denne performancen her, sier Einat.
- På mange måter er den veldig i festivalens ånd, men samtidig er den også veldig forskjellig. Dog, jeg merker på samme tid at det blir litt vel “lett” å gjennomføre den her. Folkene som treffer hverandre inne i boksene er relativt like, og det er ikke så veldig langt fra møter som kunne ha funnet sted i virkeligheten. Jeg liker det best når møtene er litt mer utfordrende, for eksempel om en ung gutt settes sammen med en eldre dame, eller om to voksne menn havner sammen.

Det siste vi blir bedt om før vi forlater boksen, er å utveksle telefonnumre. Vi fikler med å skru på telefonene våre og rekker det aldri, men det gjør ikke så mye, vi hadde ikke hatt bruk for dem uansett. Men selv om jeg ikke har fått noen ny BFF, og selv om jeg går rundt med et merkelig ubehag i kroppen i flere timer etterpå, er jeg glad for at jeg pusha intimitetsgrensene mine, om bare bittelitt. Einat kan derimot fortelle at flere har møtt mennesker de har blitt ordentlig glade i gjennom performancen.
- Det er flere som har blitt gode venner, og til og med kjærester, etter å ha møtt hverandre i en av disse boksene. For noen har det altså vært en opplevelse som har forandret livet deres. For noen forandrer det ikke noenting. Det er helt greit, det også.