Det belgiske teaterkompaniet tg STAN er beskrevet som udogmatiske og skuespillerorienterte. Deres arbeider bygger på et bredt spekter av sosialkritiske tekster og en ufravikelig regel: det skal ikke være noen regissør involvert. 24.-26 august gjester de Black Box teater i forbindelse med Ibsenfestivalen 2012. Deres forestilling Nora er angivelig en fortelling om samfunnsmessig hykleri og en subtil kritikk av forbrukersamfunnet. tg STAN vil med denne forestillingen underbygge en påstand om at Henrik Ibsens Et dukkehjem er langt mer enn et historisk studie av det 19.århundret, og stiller spørsmål ved hvorvidt kvinners posisjon egentlig har endret seg siden Henrik Ibsen skrev dette dramaet i 1879.

NATT&DAG stilte skuespiller Tiago Rodrigues tre ikke alt for kjappe spørsmål knyttet til oppsetningen og festivaldeltakelsen

Hvorfor Et dukkehjem? Hvorfor Nora?

Alle i kompaniet hadde et veldig sterkt forhold til Et Dukkehjem. Vi hadde ikke nødvendigvis de samme grunnene, men alle hadde ønske og motivasjon for å jobbe med teksten. Så vi startet prosessen med å undersøke hva kompanimedlemmene fant interessant med teksten og snakket mye om hvor meningsfullt og farlig dette stykket fremdeles er. Og det til tross for at det dreier seg rundt mellommenneskelige forhold i en veldig spesifikk tid. Mange ting har endret seg siden da, spesielt i vesteuropeiske land som Norge, men  om man tar en nærmere titt er stykket fremdeles svært relevant i dag. Det tar opp sentrale problemstillinger knyttet ti familie, samfunn, lykke, økonomi og klasseskiller. Dette er fremdeles relevant for det moderne mennesket, spesielt tema som individuell frihet og ansvarlighet.

Dere skal spille forestillingen i en rekke europeiske byer, blant annet Lisboa og Oslo. Portugal og Norge er kulturelt sett to svært ulike land, både hva kulturarv og likestilling angår. Hvordan tror du disse ulikhetene vil påvirke mottakelsen av forestillingen?

Det er et interessant spørsmål som jeg selvfølgelig ikke kan besvare før vi har spilt forestillingen. Men det jeg kan si er at det faktum at Et dukkehjem er et mesterverk av et drama gjør det viktig å se. Overalt. Det er bare så lidenskapelig, provokativt og fantastisk. Jeg vet ikke hvorvidt de kulturelle forskjellene vil komme til uttrykk i de ulike byene, men i teatret er jo publikum alltid i dialog med skuespillerne på scenen, hvilket selvfølgelig påvirker forestillingen. I Norge vil dette kanskje komme til syne i den tradisjonelle og historiske tilknytningen nordmenn har til Ibsens stykke. Dette vil nok variere stort fra reaksjonene til publikum i Lisboa som ikke bærer denne tradisjonen. Vi gleder oss uansett veldig til å diskutere dette etter å ha besøkt de ulike byene

Apropos tradisjon, dere er del av Ibsenfestivalen, en festival med bevaring og utvikling av Ibsentradisjonen som uttalt mål. Har dere gjort dere opp noen tanker rundt dette?

Det å være en del av en festival som Ibsenfestivalen er ikke bare en stor ære og et privilegium, men i tillegg putter det vår forestilling i en viss kontekst. Vi setter opp et stykke av Ibsen i en festival hvor nettopp Ibsen som forfatter har en sterk tilstedeværelse. Så vi lurer jo på hva folk vil mene om måten vi tilnærmer oss Ibsen og Ibsentradisjonen. For vi relaterer oss til Ibsen på en veldig lidenskapelig måte, men jeg tror at når du kommer utenfra for å gjøre et stykke knyttet til veldig sterke tradisjoner I det gitte landet eller stedet, så har du en viss frihet. Når vi gjør Moliere i Frankrike eller Ibsen i Norge kan vi være mer likegyldige til forfatteren, for oss har han ikke den samme tyngden, han er ikke en del av vår kultur. Vi har en frihet som tillater oss å jobbe med materialet på overraskende måter. Så vi bruker ikke teksten som et manifest, men snarere som en tekst som lar oss jobbe med for eksempel ideer om individuell tankefrihet.

Forestillingen spilles på Black Box teater 24.-26.august klokken 19.00. Billetter kan bestilles på Black Box teaters nettsider.

Foto: Magda Bizarro