Fin Costello

Med et kobbel av kjente artister i scrapbooken, har Fin Costello jobbet seg fra jazzklubber via trålere til fotogallerier verden over.

Tre tiår tilbake var Fin Costello med kamera fast inventar i turnébussen til Rolling Stones. Han fulgte Jackson 5 på konserter. Bildene hans var i Rolling Stone Magazine, Sounds og Melody Maker. Han gjorde platecovere for alt fra Ozzy Ousbounre og Megadeath til Sting og Duran Duran, og var ene og alene ansvarlig for medieprofilen til Led Zeppelin i de knallharde 70-åra. Nå er den aldrende legenden på Månefisken i Oslo. Med Natt&Dag i hælene.

Så, du er den mislykkede rockestjernen som endte opp med å jobbe i kulissene i stedet?

Jepp, jeg var trompetist et jazzband, men i en alder av 22 innså jeg at jeg ikke var spesielt flink, så jeg la den på hylla og ble sjømann i stedet.

Ja, har ikke du tatt noen helt fantastiske bilder av nettopp sjømenn?

Ja, det er det jeg jobber med akkurat nå. Jeg tar bilder av fisketrålere. Selv sluttet jeg som sjømann på slutten av 60-tallet, og ble fotograf i stedet. Siden er det utelukkende det jeg har drevet med.

Costello hadde skrinlagt ambisjonene om å bli en ny Miles Davis; han byttet trompeten mot et kamera og satte i gang med å dokumentere den verdenen han allerede var fullstendig omsluttet av. Fra slutten av 60-tallet var bildene hans regelmessig å finne i legendariske aviser som Melody Maker og Sounds. På denne tiden begynte han også å lage sine første albumcover for Deep Purple og Uriah Heep.

Hvem er de beste du har jobbet med?

Jeg tror det må bli Deep Purple. Jeg har jobbet med dem siden tidlig på 70-tallet. De var fantastiske, de hadde et eget studio i London, vi prøvde alle slags ideer med dem, og utviklet imaget deres i løpet av de årene. De var tross alt bare tenåringer da jeg møtte dem.

Ligger det mye psykologi i det å fotografere mennesker?

Ja, for hvis de som artist ikke engasjerer meg, hemmer det meg som fotograf. Der er jeg fortsatt amatør, jeg MÅ være engasjert i den jeg tar bilde av. Jeg kunne for eksempel aldri ha gjort en reklame. Man må bli kjent med artisten, og finne ut hva han/hun liker og komme fram til en idé sammen. Det beste albumcoveret jeg har laget må være Japans Tin Drum. Ideen kom fra en kinesisk fotobok de hadde funnet i studioet mitt, og siden bandet het Japan, ville de ikke stigmatiseres, og gjøre noe typisk japansk, men heller fremme en kinesisk atmosfære.

Men får du etablert et godt tillitsforhold, som gjør at artisten er komfortabel med at du knipser bilder av dem i tide og utide?

Ja, man få dem til å være komfortable med å ha deg rundt. Og jeg har ofte hatt akkurat den muligheten med band, jeg har turnert masse med for eksempel Aerosmith og Jackson 5. Jeg var en uke på Jamaica med Michael Jackson, og hele tiden måtte jeg passe på så hans far ikke var rundt da jeg skulle ta bilder. Det var kjempevanskelig. De spilte på en festival i Jamaica, med blant annet Bob Marley, på en fotballstadion. Og på kvelden snek de seg ut fra hotellrommene, jeg tror det var de eldste brødrene Tito og Jermaine, Tito var gift med datteren til Motown-sjefen, og det var i det hele tatt et stort apparat rundt dem til å passe på at de kom seg i seng til rett tid og var opplagt til dagen derpå. Likevel klarte de å snike seg unna, så fikk vi møttes i en bilpark, vi og The Wailers, og fikk tatt masse bilder. Da måtte jeg tilpasse meg så de følte seg komfortable.

I tillegg var jeg en hvit mann som jobbet med et svart band. Det var greit nok å ta konsertbilder, men man skulle bo sammen i en uke. Det var unaturlig, men ettersom jeg var irsk var det lettere å akseptere. Merkelig opplevelse, og spesielt med Michael Jackson, for han var veldig sjenert.

Platecoveret for Japans ’Tin Drum’ vant flere priser for design og fotografi, inkludert ’Album Cover Of The Year’ i 1983. Men selvom han har vunnet priser for arbeidet med musikere, så er nå rockestjerner engang rockestjerner.

Har du hatt noen kjipe episoder?

Å ja, for det meste med popband. Rockeband tilbringer årevis på veiene, og lærer seg å takle eventuelle vanskeligheter, og hvis de blir sure, så er det fordi de er slitne. Jeg har aldri hatt problemer med rockeband. Jeg har jobbet med Rolling Stones, Deep Purple, Led Zeppelin, alle var de veldig profesjonelle. Mens enkelte popband er veldig vanskelige, de går nesten inn for å være kjipe mot journalisten og fotografen.

Hvilke popband har vært kjipest å jobbe med?

Take That! Jeg gjorde det som en tjeneste for en venn av meg, og de viste seg å være bortskjemte drittunger. Men de hadde jo blitt opplært av managementet sitt til å være sånn. Akkurat som Richard Ashcroft, The Verve og Oasis. Jeg har aldri jobbet med de, men jeg har hørt at de er forferdelige, folk som går inn for å få andre til å føle seg som dritt.

Er det vanskelig å ta originale bilder av folk med en veldig karakteristisk personlighet som Mick Jagger og Robert Plant?

Ja, for i løpet av noen år har de utviklet en karakteristisk personlighet som de uttrykker i alle bildene.

Du var jo med Rolling Stones på Exile On Main Street-turneen. Hvordan var det?

Fantastiske folk, og i det hele tatt apparatet rundt. De var veldig bevisste på imaget sitt, og hvordan de ville fremstå. Keith ville se dekadent ut, han kunne sitte helt tilbakelent og avslappet, men i det øyeblikket han kameraet ble dratt frem tok han på seg rockestjerne-masken.

Fin Costello reiser i disse dager rundt i Norges land sammen med Tom Roger Aadland, hvor de samarbeider om en fotoutstilling av Fin, kombinert med konsert av Tom Roger. MÅ oppleves på Månefisken 10. Oktober!