I statskanalens velmaktsdager fantes det snedige programkonseptet Du skal høre mye. Der Tore Skoglund hadde invitert en hurv sambygdinger til et trivelig rorbustuido, sannsynligvis på huset til NRK-Bodø. Her kunne de glade påmeldte steppe opp på mikken og fortelle en røverhistorie. Synge noen griseviser. Vise buskebarten eller den glorete lepestifttruten sin på skjermen. Til allmenn muntrasjon i ufarlige omgivelser.

På Litteraturhuset er Skoglund byttet bort til fordel for en dame med ”kultur” skrevet i panna med sirlige minuskler. Og barpianoet er erstattet med en snodig utseende DJ. Ikledd en tilsynelatende ny Bob Hund T-skjorte, hvor nå det lar seg oppdrive. Men ellers er mye likt. Vi i salen vil la oss underholde. De på scenen vil bli sett og hørt. Intet nytt under solen altså. Og det er det store problemet.

Jeg skjønner at dette sikkert er ment som en kosekveld. Der ny-kultiverte Oslo-mennesker kan rømme ut av TV-stuen uten å måtte ty til den lite eksponerte aktiviteten «å lese en bok». Og det er ikke noe galt i det. Norge har ikke vondt av sosialiserende elementer. Men det hadde vært trivelig med et samsvar mellom det brennende ønsket noen har om å blottstille seg for verden, og en eller annen form innholdsmessig substans de faktisk mente ville komme omverdenen til gode.

Konseptet i korte trekk: Hvem som helst kan si hva som helst til de oppmøtte, men av organisatoriske grunner må man være påmeldt på forhånd. Innholdet er ikke underlagt noen som helst sensur eller regi, noe som burde borge for rabulisme, polemikk og utagerende oppførsel. Men det skjedde aldri. Dette var så spektakulært uinteressant, så rødvinstantejattende ordinært, at de førtifem minuttene jeg orket å være der handlet om la være å håpe på noe jeg visste aldri ville komme.

En småartig Jan-Erik Vold kloning leste noen trivelige diktstubber og spilte litt på munnspill. En (ikke-antatt?) romanforfatter leste noen tilforlatelige stubber om onklene sine. En historiefortellerdame som ,uvisst av hvilken grunn, skal sendes til et eller annet fortellermesterskap lirte av seg noen hinsides trasige barndomsminner. En evig Blindern-sliter kåserte om dumme mennesker og sparket inn alle tenkelige åpne dører uten snev av ironi. Og til sist. En Bragepris-vinnende joker som siterte åpningen på sin nye bok. Uten at dette akkurat løftet taket av bjelkene.

«Hva kan man forvente seg?», kan en saktens spørre. At en luring skal droppe buksene og gå for det mens han leser Koranen på hebraisk. En intellektuell villmann som med sylkvass penn æreskjeller hele den norske kultureliten til 20 i stil mens han lanserer ideen om en ny union med Sverige på en måte som gjør at vi faktisk synes det er en fornuftig tanke. Eller bare en forfatter som leser noe som rører oss.

Det er åpenabart for mye å kreve, selv det siste, moderate punktet, jeg vet det: For det ironiske er at prosjektet bare gjennom sin blotte eksistens tilsynegjør sin egen uvesentlighet. For det er ikke snakk om at kvelden framstår som "et sårt tiltrengt talerør". Derimot er det bare ”enda et talerør”. Hele verden er for lengst en åpen mikrofon-seanse. Pressefrihetens og demokratiets bakside. Og fremside. En verden der alle med talent, meninger, intelligens eller bare generelt pågangsmot for lengst er fanget opp av langt tyngre institusjoner enn en demokratisk gratisaften på Litteraturhuset i Oslo.

Dermed blir dette Rorbua i finkulturformat. Greit nok. Selv om ramsalt nordlending, fiskegarn på veggene og ærlighet om pretensjonene kler det middelmådige formatet langt bedre.

Neste seanse blir 11. februar 2009. Drit i surmulinga, mail Litteraturhuset og sign up!