Navn: Jacob von der Lippe
Yrke: Fiolinbygger
Produksjonssted: Thereses Gate 5
Produkt: Fiolin, bratsj og cello
Pris: Ca. 110.000 for en fiolin
Hvordan endte du her?
–Jeg har spilt cello siden jeg var åtte. Siste året på videregående på Steinerskolen hjemme i Tønsberg hadde jeg et valgfritt helårsprosjekt. Jeg bestemte meg for å bygge min egen cello. Så ble jeg bitt av basillen. Og dro til Cremona i Italia, til kilden, kan man si, med verdens fremste fagmiljø. Tre og et halvt år på skole pluss halvannet i lære. Så dro jeg hjem, det var i 2000. Fant disse lokalene. Og har vært her siden!
Og hva er det egentlig du gjør her?
–Jeg bygger i all hovedsak instrumenter, mest fioliner, men også celloer og bratsjer. 90 prosent av tiden går til det. I tillegg gjør jeg ettersyn av instrumentsamlingen til Dextra Musica. Instrumentene bygger jeg helt fra bunnen av. Fra å plukke ut materialer til å bestemme meg for en modell til den endelige utformingen og lakkeringen. Og det er håndverk; av trehundrede arbeidstimer er kanskje tre av dem med maskiner.
Hvordan går det, da?
–Det går bra! Jeg har masse å gjøre og venteliste på et år. Det er stor etterspørsel, og det interessante er at jeg nok ikke kunne jobbet slik på 60-tallet. Interessen er på vei opp, og ikke bare her. I Cremona for 30 år siden, var det bare et par verksteder. I dag er det over hundrede. Fordi folk setter pris på denne måten å arbeide på. Men også fordi gamle instrumenter har blitt uoppnåelig dyre for de aller fleste, en million er ikke lenger nok.
Hvem er det som kommer til deg?
–Solister, orkestermusikere og mye musikkstudenter. De som har et reelt behov eller kanskje vil ha et instrument i tillegg til det de allerede har. Folk begynner kanskje på musikkhøyskolen med det instrumentet de har hatt siden de var fjorten år. Og så har de en voldsom utvikling i løpet av få år, og er nødt til å oppgradere. Markedet er fortsatt først og fremst i Norge. Jeg hadde trodd at det skulle mettes fort, slik at jeg måtte utvide til Danmark og Sverige ganske fort. Men nå har det gått ti år, og det har ikke skjedd.
Hva er det beste med å arbeide lokalt på denne måten?
–Jeg liker å være inne i prosessen hele veien fra A til Å. Fra utvelgelse av materiale, og helt til finishen. Da er det ingen andre å skylde på. Det er klart det krever mye selvdisiplin. Man er sin egen lykkes smed – på godt og vondt.
Si din mening!