Jeg synes egentlig graffiti i galleri er ren blasfemi. Som en sponsa Blitzer. En neger i sentralstyret til KKK. Noen ting går bare ikke sammen uten at en av to involverte mister sin egentlige betydning. Eller sagt på en annen måte; graffiti som ikke er ulovelig og malt utendørs er egentlig ikke graffiti i det hele tatt. Det er slik man er vant til å tenke. Og alltid holdt en god sign som mer nobel en verdens mest forseggjorte piece. Fordi det er det cleaneste uttrykket.

Dette poenget har blitt understøttet av graffiti i galleri i det store og hele er overestetisert dritt. Malere som liksom skal sette seg ned å gjøre noe fint. Noe arty. Noe forseggjort. Og avansert. Og dermed slutter å male graffiti, og i stedet lager veldig dårlig kunst/ kitsch/ whatever.

På bakgrunn av dette er det utrolig befriende å se greiene til RDR på MAP. For selv om graffiti er uløselig knyttet til gata, er det jo andre aspekter ved businessen også. Skisser, collager og generell kåling. Og det sier jeg med all mulig respekt. Skitne notatbøker med kroting for å finne frem til genuint personlige og fundamentalt nye måter å klore ut bokstavbasert estetikk på, er noe av det mest nyskapende visuelle som finnes der ute akkurat nå. Og det er denne stemningen som er fanget på MAP. Utstillingen kunne godt vært ennå mer ugly, ennå mer upolert for min smak, men det er egentlig greit at trashestetikken har tatt fri, selv om den hører mer hjemme her enn mange andre steder vi har sett den de siste årene. Og det kjennes altså veldig ekte. Som de tegnede dagboknotatene til en fyr og kompisene hans som er selve kjernen av kulturen de befatter seg med. At de er så trygge der at de ikke behøver å ta seg selv så alvorlig. Fordi alle andre tar dem alvorlig uansett. Og dermed blir ikke dette pretensiøst i det hele tatt

KAPO REGIME RDR

RDR er altså en av gammalgutta. En Founding Father. Hvis graffiti-Oslo var et firma, ville ikke RDR vært freelance. Eller ansatt. Men partner. En seniorpartner. Her får vi et sett noen nye og, hvis jeg ikke tar helt feil, ganske gamle greier fra hans liv og virke. Noe har hengt på Blackout, noe har blitt til på innsiden av murene, noe her og noe der. Men heldigvis ikke store, overomstendelig malte lerreter i samme stil som de mange uortodokse og stadige nyskapende piecene vi kjenner fra rundt omkring i byen.

Og som sagt er det noe umiskjennelig troverdig over hele utstillingen. Detter er ikke en fyr hentet opp fra rennesteinen av en kunstfiff som vil bruke ham til sine formål. Snarere et galleri og en kunstner som fungerer sammen for vise frem en del av uttrykket og kulturen som vanligvis er forbeholdt nedrøyka rom bak nedrullede gardiner og liten grad av innpass for utenforstående. Et internt uttrykk tilgjenglig for alle. Og sjekk for all del ut gjesteboka. Som vanligvis ikke er den mest interessante delen av en utstilling. Her er det mange skriveglade som har vært innom og artige ting dukker opp.

STRICTLY GRAFFITI

Men siden vi tross alt er i galleri-sfæren, la oss avslutte med litt anstendig kunstkritikk. Slik jeg ser det, er de klart mest interessante, og beste, bildene to litt anonyme verker. Ett innrammet og ett oppspent lerret der bakgrunnen er malt i translucent hvit over en brokete underliggende bakgrunn av farver. Oppå dette er det malt noen helt enkle punkter og linjer i rødt og sort. Veldig vakre. Og som sier veldig mye om hva som er enestående med graffiti. Muligheten for å lage nærmest uendelige, uavbrutte linjer. Punktet, prikken, som med pensel krever omhyggelig maling, men med cans alltid er et tastetrykk unna. Og også en enklere sort rand utenfor mange røde. Outlines. Strictly graffiti. Veldig fint. Ikke sikkert det er bevisst. Men det er ikke mindre vesentlig – eller fett – av den grunn.

Kan galleriene allikevel si noe viktig om graffiti? Jeg er fortsatt ikke helt sikker. Men denne utstillingen er et godt argument.