Opplevelsen av å se den nye oppsetningen av Romeo og Julie på Nationaltheatret har ikke så mye med Shakespeare å gjøre. Og det er ikke noe galt i det, i alle fall ikke om det var med vilje. 

Men jeg har en følelse av at det ikke er så veldig mye som er så veldig bevisst her. En god del grep, ja, men uten en bærende idé som sådan. Og når den klare linjen mangler, er det veldig lett for andre impulser å slippe inn, og la meg for klarhets skyld sette opp dette prosentvis:

Romeo og Julie på Nationaltheatret er: 

  • 10% Oslo
  • 20% Baz Luhrman 
  • 10% Skoleklasse på teater 
  • 10% Teaterhøyskolen 
  • 5% Shakespeare 
  • 5% Mercy á la Lars Ramberg 
  • 40% Tilfeldigheter og vane 

10% Oslo

Vi bor i Oslo, skuespillerne bor i Oslo, og teater eller ikke: med mindre det er litt stringens i hvordan scenekunsten utøves, blør mye av det virkelige liv gjennom. Og i mange scener blir det sånn: “hvor har jeg sett dette før? Åja, nachspiel på øvre Grünerløkka”. Der Romeo og Julie har sitt første møte, og Øigarden sitter tilbakelent i en sliten sofa med frøken i en drakt som indikerer en lang natt på Contagious, sittende overskrevs og småkliner med kompis, vel, så er ikke akkurat det selve bildet på stor romantikk

20% Baz Luhrman’s Romeo & Juliet

Og jeg forstår at det er en slags oppgraderingstanke inne i bildet her. Det er tyve år eller noe siden sist Nationaltheatret satte opp stykket, og siden den gang har R+J blitt tatt inn i vår tid med så stor effekt at det er håpløst å prøve på en oppsetning som skal ta publikum med storm. Luhrmans film er det fremste referansepunktet, det er uunngåelig. Særlig fordi et av hovedgrepene i teaterstykket er at skuespillerne filmes for å prosjekteres live på storskjerm bakerst i scenen. Men da dette grepet er bare et av flere, og uten en glassklar filmatisk idé, blir dette mer enn noe annet en komisk, men forstyrrende parafrase av filmen.

10% Skoleklasse på teater

En film som i sin tid fikk barn og unge landet over til å sitte oppløst i tårer etter så vel femte som femtende visning. Derfor er det ekstra slående å se tenåringene på raden foran som i ord og handling gir inngående inntrykk av at de kjeder vettet av seg. I rettferdighetens navn er det ingen ting i stykket som indikerer at det forsøker å spille på de emosjonelle strengene hos publikum. Men det er på en måte ikke noe som antyder det motsatte heller. Og dermed blir kontrasten grell. Vi får ikke de store følelsene. Greit det. Men hva tilbys vi i stedet?

10% Teaterhøyskolen

Sagt på en annen måte: Hvorfor skal dette stykket egentlig spilles enda en gang? Hva er motivasjonen; hvorfor R+J? Og en av de mer plausible forklaringene her er tilsynelatende at skuespillere synes det er gøy å spille skuespill, ikke minst klassikerne. Mange av rollene preges i voldsomt stor grad av trente teaterfolk på tomgang. Som gestalter sin yrkestradisjon og gjør det de har lært – fordi de liker det. Med det resultat at det hele minner like mye om en minnefest fra skoledagene som et stykke for et eksternt publikum.

5% Shakespeare 

Og temaet for denne festen er på sett og vis gamle William, da. Det er jo hans replikker som leses. Ikke i oppgradert form men i klassisk språkdrakt. Like: Why not!? De er uansett mest for referanse, og særlig når Julie kommer med klassikerreplikkene, er det med en matlei likegyldighet. Det kunne vært et greit konsept, et slags anti-stykke. Men det oppleves ikke som det, snarere plain Shakespare. Bare uten inspirasjon.

5% Zweifel

Denne manglende interessen for gamle Bill burde vært noe fint, det å ta Shakespeare ut av Shakespeare og suge på essensen vil alltid være gangbar mynt, da grunnsetningen med Stor Kjærlighet stadig vil kreve ny behandling. Og R+J gjør det legitimt å gå head first inn i voldsomhetene uten at det blir kleint. Men slik er det ikke her. Litt bokstavkunst á la Ramslie og Zweifel, smått minimalistisk dresscode, slåssing med søppelsekker. Og denne filmingen. En rekke grep kastet inn, lånt herfra og hist. 

40% Tilfeldigheter og vane

Slik at det til syvende og sist er som om tilfeldighetene har fått råde, at man har tatt alle elementene nevnt ovenfor, kastet dem opp i luften og latt dem ligge som de landet for å bruke dette som et veikart for forestillingen. Vel å merke så lenge denne vilkårligheten ikke var noen taktikk, bare, ja nettopp, helt vilkårlig.

Romeo og Julie gir ingen følelse, stiller ingen spørsmål, oppviser ikke noen skjønnhet, kontrasterer ikke det klassiske med trash eller stygghet.

Ingen gråt, spredt latter til spredte revytendenser, noen motiverte handlinger, mange umotiverte – og en solid porsjon ufrivillig komikk – der den eneste bærende ideen kan sies å være en høy grad av aksept for hva det måtte være av innfall. Noe som gjør dette til en kompleks og underholdende opplevelse. 

Men ikke godt teater. Og svært vanskelig å ta alvorlig som scenekunst. Fordi det ikke er noen selvkritikk eller disiplin å spore. Like lite som bevisstheten rundt at det ikke er det.