Anmeldelse: Object Constant
Koreografi Rui Horta
Musikk Koen Brandt
Scenografi og lys Rui Horta
Kostymer Kathy Brunner
Innstuderingsassistent Anton Skrzypiciel
Dansere Rollebesetning: 1: Caroline Eckly, Guro Rimeslåtten, Jennifer Dubreuil Houthemann, Ole Martin Meland, Edhem Jesenković, Timothy Bartlett, Shlomi Ruimi. Rollebesetning 2: Imre van Opstal, Christine Kjellberg, Jennifer Dubreuil Houthemann, Christopher Flinder Petersen, Mathias Stoltenberg, Simbarashe Norman Fulukia, Yaniv Cohen. Rollebesetningene alternerer.
Varighet 1 time og 50 minutter
Det begynner nesten å bli litt flaut. Knapt en måned er gått siden NATT&DAG ga prisen for “Årets scenekunst 2012” til Carte Blanche og forestillingen Corps de Walk. Hva er det med oss og kjærligheten vi nærer til dette kompaniet? Jeg talte senest i går fire, nå altså fem, av våre priser tronende på den grå søylen i Studio Bergens foaje. Har det noe med en lillesøsterfølelse å gjøre, det at Norges nasjonale kompani for samtidsdans befinner seg i selveste Byen Under Skyen? At internasjonale dansere av like internasjonalt kaliber har funnet seg til rette med å måtte trekke på seg Cherrox hver gang de skal forlate prøvesalen? Ikke godt å si. Det man derimot kan si, med veldig høy stemme til og med, er at kompaniets siste forestilling er en ny perle på en stadig lengre snor.
Da undertegnede møtte koreograf Rui Horta like før jul var det lite som varslet om kynismen i oppvisningen vi hadde i vente. Forstå meg riktig; jeg sikter til en positiv form av egenskapen, en variant forbundet mer med klarsyn enn noe annet. Object Constant lar relasjonen samtidsdans har til kulturlivet kløktig stiliseres, og forlanger mentale reaksjoner. Gjennom kombinasjon av talt ord og kropp i bevegelse byr forestillingen på svært gjennomtenkte henvendelser til sitt publikum, og da til hver enkelt publikummer – hver og en blir stilt til veggs med sin egen voyeurisme og tvunget til å tenke over konsekvensene. Forestillingens dansende og verbalt harselerende MC, Yaniv Cohen, rusker eksempelvis i det bergenske sukket “260dagerregniårethvorforregnerdetalltid”: det regner overalt. For en danser som ham selv, oppvokst i israelske ørkenlandskap, er det sågar eksotisk. Dette er én av vinklingene av forestillingens hovedtematikk, nemlig persepsjon. Hvordan forandrer objektet seg avhengig av vinkelen man ser det fra? Formmessig oppholder Object Constant seg i et landskap av lys og skygger, bevisst manipulert til å skape rom og ikke-rom rundt danserne. Forestillingen byr på fenomenale partier med løft som får det til å kile i magen, vare soloer, vågalt samspill med potensielt farlige scenografiske elementer og sprang som skaper et nytt kapittel i gravitasjonsteorien.
Enkelte kritiske røster har hevdet at det er problematisk å fremstille kvinnen på det viset Horta gjør i denne sammenhengen. Det dreier seg særlig om en sekvens der Jennifer Dubreuil Houthemann danser toppløs, etter å ha fått glidelåsen på kjolen dratt ned av en av de mannlige danserne. Man skulle umiddelbart tenke at symbolikken i denne scenen ville vandre hen til variasjoner over den undertrykte kvinnen, men resultatet er oppsiktsvekkende diametralt. Den nesten nakne kvinnelige danseren transformeres til en maktperson, det er tvert imot tilskueren det stilles spørsmålstegn ved. Et øyeblikk som dette er et prakteksempel på hva som er så særegent og virkelig verdifullt ved scenekunst som kunstform, og nok et bevis på at Carte Blanche er, som man sier, inne på noe. Om du skulle være så heldig å befinne deg i et av de landene Object Constant nå skal turnere i: løp til billettkontoret. Løp, sa jeg!
Karoline Skuseth
