Så var Oslo Fashion Week i gang igjen med glitter og perler for svin. Høstens årlige arrangement for motebransjen. Et arrangement som, dersom midler hadde vært der, kunne ha vært av verdensklasse, slik vi finner i andre Skandinaviske land. Men akk. Vi lever som kjent i trauste, firkantede Norge.

Da det brakte løs hadde allerede pynten rundt baren falt av og modell Hanneli fått snappet det med seg for å lage ny kjole. Å vise sommerkolleksjoner for 2009 i et bekmørkt rom, med ditto bekmørk catwalk føltes dessuten ganske trist. Desto tristere ble det når stolene de observerende motefolka fikk tildelt viste seg å være faretruende like 90-talls konferansestoler med rødblomstrete pute. Og miseren bare fortsetter. Marianne Aulie, en dame med like god peiling på norsk design som en fyrstekake, fikk av en eller annen grunn tilgang til den prestisjetunge første benk. Fyrstekaken var tilsynelatende kun til stede kun for å brife med Roberto Cavalli-kjolen sin, så strengt tatt burde vel organisatorene vett nok til å gi hennes blomsterpute til en hakket mer moteinteressert person. Sett dama lengre bak, eller ikke inviter henne!

Med full selvtillit og halvfull tro på min sterke posisjon i bransjen raste jeg ned på første rad. Fort tok den gnagende følelsen av at jeg ikke passet inn der overhånd, på tross av at jeg var en av de få med fashion-bakgrunn der. Er det ikke her de som skal vise og bringe norsk fashion inn i pressen og ut av landet bør sitte?

Messa i seg selv, og de blomstrete stolene er strengt tatt en metafor for hvor det skorter for hele norsk motebransje - vi kommer oss ikke opp og frem. Jeg snakker ikke bare om mangel på rent økonomiske midler ,men vel så mye reagerer jeg på selve synet på bransjen, innenfra som utenfra. Mote blir ikke regnet som en del av kulturen her til lands og får dermed ingen støtte. Hvordan kan vi da måle oss med våre naboland. Hvor er Trond Giske?

På min venstre side satt en representant fra internasjonal presse, som korrekt nok mente at hele arrangementet minnet mer om en graduation-fest enn en bransjes feiring av seg selv.

Det er jo sånn med oss nordmenn – det virker ikke som vi har selvtillit til å forstå at pynt og prakt kan kle oss. Vi stifter halvhjertet opp litt pynt her, hermer litt etter noen andre naboland der, også kaller vi det en dag. Typisk nok var de endesløse talene i fokus. Som alle vet , lange taler bør man holde seg unna i denne industrien hvor ingen gidder å høre hvis andre snakker. Med mindre der om dem selv eller klær, vel og merke.

Kvelden avsluttes med den obligatoriske minglingen med overentusiastiske kommentarer eller regelrett drittslenging. Undertegnede befant seg stort sett i lag nr.2. Og det selvom det var mange gode visninger. Desverre retter ikke det opp så veldig mye av inntrykket. Et inntrykk som ikke blir bedre av å bakfull som et uvær, måtte kjempe meg gjennom avis etter avis med sølevann om «stilikonet» og «moteguruen» Pia Haraldsen og desperat smørjing om hvor i helvete Jan Thomas var. Her var det kjendisene som visstnok var de viktiskte - en trist utvikling av en bransje som har vart siden solkongen, Ludvig 14.

La oss håpe det er det siste året på LO kongressenter. La oss håpe at de viktige personene i bransjen får den kred de fortjener. La oss håpe at kjendisene kommer men da fronter norske designere. La oss håpe at det kommer mer penger til utvikling av denne bransjen.

For å si det pent: Det kan bare bli bedre!