Det er på do de snakker sammen: Hun som savner flere vester hos Steffenakk Hermansen. Hun som pendler mellom Texas og Ålesund. Og hun som har en venninne som lager smykker “i alle former og farger hvis noen er interessert?” De to venninnene fra utkant-Norge og en mann i turtlesgrønn boblejakke som benytter DOGA-anledningen til å gå på unisextoalett. Jo, alle er litt interessert i smykkene til venninna til venninna. Og alle er litt interessert i showet de akkurat har sett. Og all er litt interessert i hverandre og litt eller veldig interessert i goodie-bagen fra Steen&Strøm: “Sjå!” sier den ene, til de andre: “Hårspray!” Så sprayer og grer de håret sitt og beveger seg ut til det aller morsomste – til festivitasen: Til gratis rosa sjampanje, gratis gøyale kanapeer, gratis røkelaksruller, gratis tapenadekrummerlurer og gratis kikking på de kjendisene de ellers må kjøpe Se&Hør, C! Eller D! for å se.

Hadde det ikke vært for et hyggelige interiør i lime og murstein kunne vi like gjerne ha vært i Moskva eller Texas. Men, vi er på DOGA og det er overraskende vilt stygt det folk har på seg. Ikke alle, selvfølgelig. Men VIP’en.

Det er dyrt, det er lett å se, men hva er det? Hva er det de har tredd ned over mager og lår; hengt rundt halsen og satt på hodet? Jo, det er pels på toppen og pels på kroppen. Det er strass og lær både her og der. Det er lange, butte tigernegler i helstøpt plast og det er flotte, etniske dinglekjeder mellom pupper faste som appelsiner: “ Eg syns det va’ mykje fint, eg!” men som tidligere nevnt: “…litt for få vesta.”

Mens HENNE-Ellen Arnstad spiser to tjukke ostestenger fordi hun trente yoga på kontoret før hun gikk. Og der er Pia Haraldsen, Aqua-Lene og Mariann Thommasen som blir bedt om å fortelle litt om antrekket hun har på seg: “Strømper fra Woolford, jakke fra Diane von Fürstenberg og vintagebuksedress fra loppis osv”. Bollesveisen derimot sier hun ikke noe om, for den er hennes egen og hun sier heller ikke noe om hvor kjæresten, Daniel Frank er, men han kommer sikkert senere til show nummer to. Og det gjør han.

Og så klærne, da; TSH-showet, stykke for stykke: Rikelig med hvitt. Tredimensjonale blomster. Sorte zips. Plastperlemor. Kjoler. Korte jakker. For få vester. Tights. Svart. Pels. Gull. Tjuetallsfrynser. Gardinfrynser. Asymmetri. Lårkort. Skinnbukser (det plagget Surferosamariann elsket mest). Sjokkrosa. Plastbiter. Oppsummert: På vei ut av midtnittiminimalismen, frekt på vrangen med fôr og frynser ut. Og til sist – en usikker brudekjole på en skråsikker brud. Stor jubel.

Kolleksjonen er flink. Den er pen. Den er selvbevisst. Den er presentabel. Lett å gripe, lett å kjøpe. Men interessant? Tja. Ganske. Først og fremst viser TSH at NORGE er på rett vei. Mot profesjonalitet. Mot ekte, salgbar klesdesign hjulpet frem av god stylig og severdige modeller.

Da er det er verre med folka. TSH er til å spise og til å kjøpe. Men kvinnene på do vil man ikke spise. De vasker hendene, men er skitne likevel. Ære være næringslivet for å spytte i potten og støtte opp om norsk moteindustri – men hva med å holde tantete, nyrikt gull til lukkede arrangementer og heller gi seter og gavebager til unge, interesserte folk som kan heve fornemmelsen av at det er her det skjer? Til de som kan eller er mote?