Så har norsk motebransje holdt fest over seg selv. En uke til ende. Jeg var der. Men hvor var du? Hvor var oppkjøperne, talentspeiderne, de designinteresserte, de kunstinteresserte, de kulturinteresserte? Alle de som burde ha vært der.
Hvor var interessen? Eller riktigere. Hvor er interessen?

OFW er over for snart en uke siden. Gårsdagens avis. Gammelt nytt. Og likevel: Er det ikke nettopp nå folk burde begynne å snakke sammen? Er det ikke nettopp nå i etterkant at nærings- kunst- og kulturliv burde samle seg? Prosjektere. Synergere. Uttale seg i media. Skape driv i miljøet? Kort sagt. Hvor er den fyldige epilogen og fornemmelsen av at uka er begynnelsen på noe istedenfor en eske med julepynt som ryddes bort i år som i fjor og året før der? Den er fraværende – åpenbart – men hvorfor er det sånn hvis mote-Norge er i ferd med å vinne terreng. Tross alt?

Vi skal ikke hakke løs på hele konseptet. En kommer ikke noen vei med frekk grinebiting. Klart det er problematisk å stable på beina et attraktivt show når sponsorene uteblir og staten snur ryggen til. Klart det er vanskelig for fattige designere å hoste opp 20 000 kroner for å i det hele tatt kunne være med på moroa. Klart det er hardt å holde et høyt nivå på finishen, når de tjue tusen må brukes på OFW istedenfor profesjonell produksjon og et romslig atelier. Klart vi må tåle fulle, pelskledde ølhøner på første rad siden de tross alt har bidratt til festen. Og klart vi må være fornøyd med at det kommer noen kjendiser for å kaste sine lange smale skygger over den lille presseveggen. Nei, la oss bare kort nevne hovedproblemet – at OFW ikke bare er alt dette, men også har lyst til å være det: En liksom-internasjonal, liksom-glamorøs liksom-motefest som tilsynelatende bare er interessert i pynte seg for seg selv istedenfor å stille seg åpen mot tangerende yrkesgrupper og internasjonale interessenter. Slik ender OFW som en pregløs innpakning rundt en ellers god tanke. Som et ufortjent lite attraktivt arrangement fortjent plassert utenfor byens sentrum og kulturelle handlingsrom. Fortjent – dessverre – slik det gjøres nå.
Ikke for dét. Det er ikke nødvendigvis noe galt i å låne en kjent liturgi for å fremstå som viktig, vektig og verdig i mangel på egne tradisjoner. Spørsmålet er bare om det er hensiktsmessig i denne sammenhengen. Må vi ha rosa sjampanje, en pressevegg med to kjendiser og en gratis pose hårspray for å akseptere norsk mote? Nei. Vi må ikke det.

Så. Skal vi ikke enn så lenge bare glemme hvordan de gjør det i Paris og Milano og heller lage en visningspraksis og en bransjefest som lar være med å style seg selv til innbilt profesjonalitet? Skal vi ikke heller bare innrømme at vi er ferske, tradisjonsløse og pengelense og isteden opprette en måte som både aksepterer og konfronterer situasjonen. Skal vi ikke like så godt gå på med hue først, med ansiktet vendt mot byen, de andre og de andre bransjene for å gjøre noe eget med og ut av problemet? Jo! Dét kunne det ha blitt en moteuke av –

Ikke bare OFW.