”Er det fint å jobbe med d-d-dezzain i Bik Bok?” spør Samsaya hun ene som designer klær for Bik Bok. Nervøs latter. “Eh, eh, eh”. Designeren vet ikke helt hva hun skal svare. Svarer at det er “gøy” og at det er “fint”. “Hm”. “Jeg er så utrolig nervøs!” sier Samsaya. Så bryter en mann av spørresesjonen med beskjed om at modellene er klare. “Eh, okei! Da er det visning, da!” Og så blir det visning, da.

Vi er på DOGA i dag igjen. På lanseringen av Norsk Mote Institutt, eller Norwegian Fashion Institute, som det skal hete fra nå av. Må være engelsk, “sjølsagt”, nå som norsk mote skal bli et internasjonalt produkt. “Ja, for hvem vil vel samarbeide med en organisasjon som heter NMI – enemy – fienden, liksom, hæ? eh, eh, eh!” Nei, det er det ingen som vil. Så klart. Spredt latter i salen.

Og så blir det visning, da: Av initiativtagerne bak instituttet. Av designerne bak de norske motesuksessene, Voice, Bik Bok og Helly Hansen. Av klærne til Bik Bok, Voice og Helly Hansen. Av Sylvia Brustad som har blitt litt tynnere og penere siden sist. Av en og annen ukjent bransjemann og bransjekvinne. Av noen videosnutter og moteslides på stor skjerm bak et lite podium. Av artisten Rebekka Karijord som synger fint. Og av programleder/artist-Samsaya som fremfører en kul låt med dansere som gir Twist til Mette Marit. For dette er en gledens dag, om noen skulle være i tvil. Norge fått sitt eget moteinstitutt.

Og det er gledelig, det. Klart det er gledelig at Norge har fått sitt eget moteinstitutt. Klart det er gledelig at noen har skjønt at “mote ikke bare er no’ jåleri” med tjukk l. Klart det er gledelig at vi har fått en organisasjon som vil knytte designerne til industri, næringsliv og publikum. Klart det er gledelig at fagfolka går sammen om å lage en tvers igjennom profesjonell bransje og en eksportartikkel, og et image, som på sikt kan fronte norsk klesdesign utenfor norske kjøpesentre. La gå at det tar en time og er et nitrist show – å få sagt hvor moten befinner seg per dags dato. Hva instituttet foreløpig er – eller ikke er – og hva de vil. Vi skal ikke le og vi skal ikke klage. Et sted må vi – eller de – begynne. Så får en heller bære over med at mote-Norge fortsatt syns det er litt vanskelig å sette ord på følelsene sine: “Vi som har jobba med NFI syns det er utrolig viktig og at det har vært en lang vei og at det har handla om å stole på magefølelsen”. Der det er vilje er det vei, sier jeg. Og det er bra, da. Det er bra det!