Som de fleste andre hip hop-interesserte så måtte jeg jo lese artikkelen om Adi Pashas turbulente oppvekst som ung flyktning, i Adressa i forrige uke. 

TEKST: REMI RAMSLAND

FOTO: MONA LINDSETH

Den bosniske adoptiv-trønderen mistet venner, slektninger og flyktet alene til Norge som 10 åring. En gripende historie fra en førstegenerasjons innvandrer som bruker musikken som terapi.

Terapiklisjeens sorte hull er det mange som kaster troverdigheten sin i, men få som har historiene til å backe det opp. Denne mannen klarer faktisk å pull it off. (Adressas supercornye overskrift er nesten like god grunn til å sjekke ut denne historien)

Det er kanskje stygt å si det, men Adi tjener virkelig på sine tidligere mørke stunder, nå. Hip hop er jo først og fremst en slangs lydbok fra undergrunnen, i hvert fall hvis man ser på sjangerens røtter og hva rap-hipstere definerer som ekte. Nå til dags har det blitt så mangt, men Adi lager definitivt ekte hip hop. Han lager musikk for gata og ikke for massene, som han selv sier i “Konstruktiv vandalisme”.

Hans tretten spor lange debutskive oser av ærlighet og det er lite å utsette på engasjementet. (Jørgen Meyer, bedre kjent som en av medlemmene i Amish82, står også for en sørlandschips-crispy miksing som ingen kan si noe på.) 27 år gamle Adi går all inn med hjerte og sjel, tekstene er personlige og vi hører en sulten rapper med større ønske om å formidle sine budskap enn egenskryt og metaforoppkast for å fylle bars.

I låter som “Hodet hevet” og “Fangens sang” tømmer Adi sjela på nydelige Bad Spit-beats, med en troverdighet som treffer deg en plass ni av ti andre rappere sliter med å gjøre (No homo, som vi sier). Med krig, samlivsbrudd, familiekjærlighet og en god dose “verden er fuckaaaa”  lager Adi sanger som treffer de fleste.

Debutanten som er en av bakmennene i sitt eget plateselskap (Gatesyndikatet), gjør alt i alt en god figur på sin første offisielle utgivelse. Han rapper som han selv snakker, forteller Adi til Adresseavisen. Gebrokkent norsk. Det er litt annerledes og tar noen ekstra lytt før du blir vant til aksenten, men på en rar måte minner Pashas musikk meg litt om Latin Kings. Det trenger absolutt ikke nødvendigvis være negativt, meeen språket blir en utfordring i lengden. Det er ingen tvil om at Adi gjør en grei jobb, og jeg er imponert over hva han får til på et språk som ikke er hans eget morsmål, men på et album kan det bli litt ensformig og kjedelig med enstavelsesrim og en noe monoton stil. Det trenger ikke bli dårlig, det blir bare ikke superbra i store doser.

Adi Pasha er sulten som få andre rappere (det er det mange som burde lære av), men det kan fort bli vanskelig å gi ut en andreskive når de sterke historiene som driver den første er brukt opp.