Anthony B kan hvis han vil. Virkelig. Enten han synger gamle Tracy Chapman-låter, priser herren eller tiraderer over aggressive crunkbeats med trusler herren hans sikkert ikke synes noe særlig om. Ikke særlig konsekvent rent filosofisk, altså, men denne dualiteten kan vi leve med. Den har de fleste store reggaeartister. Horebukken som priser Jomfru Maria. La alle barna komme til meg kontra pistoltrening. Gud som aldri kan bestemme seg om man skal skyte alle vantro hunder eller om vi alle skal stå hand i hand som i den der koreanske OL-låta. Dette takler vi. Det er den kvalitative berg og dalbanen de fleste av de mest produktive reggaeartistene står for som er slitsom. Til og med Dennis Brown og Gregory Isaacs har en hel haug med møkkaalbum på samvittigheten. Anthony B er en like stor synder som noen her. Men, som sagt. Når han glimter til er han kuleste karen i hele Karibien. På Life Over Death er han sånn helt på det jevne, og det er mer enn bra nok for meg. Så lenge vi får låter som "Territory", for eksempel. Her kombineres Hopeton Lindos rustne 70-tallsorginal med digitale 80-tallssamplinger og en Anthony B i sjelden go'form. Resultatet er et monster av en låt, som både har en fot i fortida og en i fremtida. Dessuten er skiten "Mamas og Rastas" hvor han krangler med mora si om ganjaforbruket sitt en av tidenes morsomste i reggaesammenheng. Når Anthony B er på det jevne, er det underførstått at foten (altså skippeknappfingeren) må settes ned av og til. "Woman Of My Dream" og "Don't Say" er på kanten. Det er liksom ikke måte på hvor mye han kliner til for damene når han først er i gang, og det er ikke da han er best. Som sårbar beiler, altså. Da fungerer det bedre på "Tease Her" og  "Satisfaction " hvor han forteller gutta hvor jenteskapet skal stå. I motsetning til mange album (det kan lett dukke opp tre-fire fullengdere fra Anthony B i året) er ikke Life Over Death ensretta mot det røkelsesveievende europeiske reggaemarkedet heller. Dermed får vi et par "Bad From Long Time" eller "Caan Do We Nuttin" for hver "Sleeping In The Rain". For en gangs skyld et Anthony B-album som er rimelig representativt for hvor han står som artist, altså. Da får vi heller tåle at det blir litt klissete innimellom.