B.O.B

Strange Clouds
(GRAND HUSTlE/WARNER MUSIC)

Bob, bob, bob

I en tid hvor det er vanskeligere enn noensinne for artister å bare fokusere på kunsten sin, har vi sett at hitlistene verden over i stor grad preges av det samme generiske soundet, enten det dreier seg om pop, R&B eller rap. Mye av dette skyldes press fra plateselskapene, men et knippe av disse artistene har nok også en naturlig og helt ærlig forkjærlighet for denne typen musikk, og noe sier meg at en av dem er rapperen/sangeren B.O.B. Joda, så var soundet hans litt røffere for noen år tilbake, men den gitarspillende gladgutten fra Atlanta har alltid vist seg å være en sucker for catchy melodier, noe han blant annet perfeksjonerte på debutalbumet The Adventures of Bobby Ray med “Nothin’ On You” og “Airplanes”. Rene oppskrifter på hvordan glimrende hitlåter skal høres ut. På oppfølgeren Strange Clouds har 23-åringen derimot ikke helt klart å følge opp den samme hitmagien, til tross for at “hit-soundet 2010-2012” er underliggende hele veien, og han har jo strengt tatt solgt et par millioner singler denne gangen også.

Tittelsporet og førstesingelen prøver seg med litt dubstep-ultralight og dance-toner, men det føles mer som om låta er skrevet for gjesteartisten, lil Wayne med sitt “All we do is pour it up/All night, drinks out/And all we do is light it up”-refreng. Vi vet veldig godt at du ikke er så ignorant, Bobby. Og selv om han rapper om Norge på andresingelen “So Good” tror jeg ikke du finner svært mange her i landet som kan synge med på samme måte som de to nevnte hitmonstrene, og spesielt ikke om to år. Ingen av dem har heller kommet seg opp på Billboards topp5-liste, men med platinabelønning for begge to, er Atlantic Records sikkert storfornøyde.

Tredjeforsøket “Both of Us” hadde på sin side hatt et heftig potensiale for ren og skjær popglede hvis man bare benyttet seg mer av Taylor Swift og hennes geniale evne til å lage likandes musikk. To enkle setninger som gjentas om og om igjen er derimot ikke årsaken til frøknas dominans i amerikanske jenterom, og dermed ble det ingen “Nothin’ On You” der heller. Og det er jo litt synd, for B.o.B er glimrende når det først sitter, men hans kjennetegn-platte beats og litt for intetsigende og monotone flow sliter på humøret mitt, som definitivt ikke klarer å være engasjert nok til å høre på hele denne skiva fra start til slutt.

Det er fullt mulig at Strang Clouds er den våte drømmen til for eksempel en musikkprodusent på NRJ, men dette blir for corny og forutsigbart for undertegnede. I sin søken etter å skille seg ut i rapverdenen, har Bobby Ray ironisk nok endt opp med å høres ut som alle andre i popverdenen … og det er jo relativt trist.