Bærums-gutten Chris Lee begynte å rappe for tolv år siden, og han var lenge en av landets flinke, dog anonyme hiphop-talenter. Men der mange av disse har forblitt i undergrunnen med snevert musikksyn, åpnet Chris derimot opp for å leke med andre sjangre, noe som til slutt førte til fjorårets debutskive Worry No.
Albumet overrasket undertegnede positivt, men kunne likevel aldri ha forberedt meg på den enorme musikalske utviklingen som har resultert i fantastiske Love Ghost. Den aller første kvelden jeg sjekket ut albumet, endte jeg opp med å sette åpningssporet “Drunk Dialer” på repeat i alle fall ti ganger, og jeg mener lett at vi snakker om en av norsk musikkhistories absolutt beste sanger. En perfekt låt på alle måter, både melodi-, komposisjons- og tekstmessig.
Å legge lista så høyt fra starten av kunne lett ha blitt katastrofalt, men når Chris følger opp med tre nesten like glimrende låter, er det plutselig grunn til å ymte frampå med et “årets norske skive?”.
Kjærlighetskrevende “Isn’t It Enough” med multitalentet Maya Vik (fra Montée) er en sang som rent musikalsk er så sukkersøt at det trengs en mann med store baller for i det hele tatt å våge å framføre den. Hvis det likevel skulle være noen som tvilte på Chris Lees manndom (no Gro Hammerseng), tar han det desto hardere igjen på player-sporet “Think I’m Lyin’”, der han får hjelp av den legendariske Oakland-pimpen Too $hort over en særdeles regionsriktig Basmoe-beat.
Men etter å ha vært breial kjekkas i seks og et halvt minutt, kommer den drita og ikke like selvsikre fyren fra “Drunk Dialer” tilbake på “Lower Your Standards”. Her viser Chris igjen sin imponerende evne til å lage fantastiske melodier og morsomme tekster. Faen så bra!
Det er umulig å plassere Chris Lee i en spesiell musikalsk bås, i og med at han beveger seg like smertefritt i både pop-, rap- og R&B-landskapet. Han viser blant annet en forståelse for låtbygging som de fleste av landets R&B-sangere burde studere med argusøyne. “Angels” er i den sammenheng herved pensum for håpefulle rytme og bass-drømmere. Pretty fucking fly for a white guy, da!
I kamp med Name er Chris Lee Norges kanskje mest usannsynlige rapper, men med versene sine på samarbeidet “Starstruck” viser begge gutta at det sjelden er smart å henge seg opp i det ytre når man skal bedømme noen musikalsk. Etter massiv radiospilling av skivas to første singler “Monkey” og “Talk To The Hand”, fenger de meg åpenbart ikke like mye som da jeg først hørte dem, men heldigvis tar det lenger tid for det norske folk å gå “lei”, noe som nylig sikret Chris Lee en velfortjent 2. plass på Topp20-lista med sistnevnte låt.
Og mer er det egentlig ikke å si: både folket og Rødahl elsker Chris Lee (no My Friend Club), og det er med andre ord bare å gå ut og anskaffe seg årets norske skive!
