Viktig musikkhistorie.

Ubernerdene i Soul Jazz Records burde fått en fortjenestemedalje fra den jamaicanske musikerforeninga for lang og tro tjeneste, om noe sånt hadde eksistert. Jobben de gjør med å bevare, eksponere og katalogisere gullet som glimrer i den jamaicanske skogen, er monumental. 

Etter å ha pløyd seg gjennom mesteparten av Studio One-katalogen med fynd og klem, har de nå heldigvis beveget seg videre til en del av den jamaicanske folkloren som er underdokumentert, nemlig dancehallens historie. Mens hvert eneste obskure band som var så heldige å få gi ut en singel på Studio 1 eller Treasure Isle har fått sine egne samlere, og 70-tallets rastamusikk sees på som sjangerens kreative bølgetopp, er den tidlige dancehall-historia sørgelig oversett. Mye fordi de som har skrevet historia har vært sure, gamle, hvite (grine)briter(e) som bruker kveldene sine på å sammenligne obskure Lee Perry-singler mens de klager over hvor innholdsløs dagens musikk er. 

I fjor slapp Soul Jazz den fantastiske boka Dancehall av Beth Lesser, som inneholdt uvurderlig bildemateriale og memorabilia fra den skjellsettende tida på tidlig 80-tall, da reggae ble til dancehall. Den tilhørende cd-en Rise Of Jamaican Dancehall Culture var pakka med godbiter fra denne (noe utvida) perioden, og nå diskes det opp med en oppfølger. 

Her hopper Soul Jazz bukk over de mest innlysende gjengangerne og introduserer oss for undergrunnsfavoritter som Madoo, Welton Irie og General Trees – fremfor å satse alt på de samme gamle kjepphestene. Dermed er andre installasjonen i denne serien blitt et briljant utsnitt av 80-tallets dancehall-kultur, et arkeologisk arbeid det står respekt av. 

Soul Jazz veit at folket stoler på merkevaren deres, og bruker tilliten til å ta folkeopplysning til et nytt nivå. 

Tror du Madoo har fått utbetalt Tono-penger før? Neida. Hill, hill. 

Til og med en autist som undertegnede kommer til kort inni mellom her, og selv om jeg kunnet ønske meg flere av mine personlige favoritter, er det bare å bøye seg i støvet. Når noen begynner å ta 90-tallet på samme ramme alvor kommer verden endelig til å bli rettferdig. Respekt.