Norsk black metal som ikke høres norsk ut.

“Dødsengel expresses the ideal of anticreation – Dødsengel is the vessel to cross and combine the wraths and harmonies of the Qliphoth. To bask in the alternate light of the Hidden Sun, and to stretch our twelve blazing wings towards the formless Void.” Hva nå enn dette betyr, setter Dødsengel med bandets andre album Mirium Occultum standarden for norsk black metal anno 2010. 

Riktig så unorsk låter det også. En fryd for øret med andre ord. 

Dødsengel tilhører mer den europeiske legionen band og kan lett sammenlignes med tyske Katharsis og nederlandske Urfaust. Bare hør på det mektige avslutningssporet “Lucifer Ascendant”.  Skal man se hitover er det naturlig å nevne Trondheim-mafiaens råde de siste årene. Hails! 

Skivas fem spor er lange og episke, men uten at typiske elementer som synth, kor eller annet gjøgleri er hentet inn som virkemidler. Dødsengel spiller på repetisjon fremfor en million riff i minuttet-varianten, men uten at det blir kjedelig, og jeg tar meg selv i å bli like skuffa hver gang skiva når slutten. Mer vil ha mer. 

Låtmaterialet har godt spenn med god dynamikk, men det tar tid. Lang tid. Mirium Occultum må høres i sin helhet og gjerne flere ganger på rad. Akkurat primitivt nok og akkurat friskt nok til at vi kan krysse av alle punkter på lista og kalle dette en sterk black metal-utgivelse. 

Lydmessig låter Mirium Occultum akkurat som den bør gjøre; kaldt, majestetisk, stygt og strengt. Tekstene er også trykket i bookleten tegnet av kunstneren Sindre Foss Skancke, også kjent som mannen bak Utarm. Flott lesning på sengekanten før du legger deg ned for å dø bitte litt inni deg. 

Dette er ikke akkurat partymusikk, så skru av alt lys, åpne en flaske vin, røyk noe dop og nyt dette mesterverket av en plate. Zazaz Zazas Nasatanada Zazas!