Så var det “endelig” tid for et nytt album fra Eminem, men hvis jeg skal være helt ærlig, er jeg egentlig glad for at det går så lang tid mellom hver skive fra karen. Å anmelde Eminem-album er nemlig noe av det kjipeste jeg vet. For det første må man forsøke å ta hensyn til alle hans ukritiske fans som rått sluker absolutt alt mannen gir ut, og dessuten må man forklare alle de som vanligvis ikke hører på rap, men som synes at akkurat Eminem er den eneste interessante rapperen i verden, at det er ganske mye mer enn den tidligere blondinen fra Detroit som er verdt å få med seg. Når det kommer til Eminem sine skiver, har nemlig ALLE noe de skal ha sagt, alt fra hiphop-naziene på Kingsize.no til faren til dama di, og derfor må man liksom prøve å nå alle sammen. Noe som jo er umulig. Spesielt vanskelig blir det når man selv ikke blir like revet med av Eminems pillehistorier og tilgjorte stemmer som resten av gjengen. Sure, karen er en stand-out på rapscenen rent lyrisk, og byr til tider på helt overlegne flows, men han kommer ikke en gang på topp10-lista over mine favorittrappere. Spesielt gjelder dette siden jeg ikke lar meg overbevise av låtene hans. Han er dog fortsatt et friskt pust, til tross for at Relapse byr på mye av de samme, gamle historiene om en kjip mor, en kjip stefar, pillemisbruk, seriemorderfantasier, kjendiser og andre white trash-emner (nytt denne gangen er for øvrig incest…små-weird), men for min del mangler likevel de helt store låtene. Dette leder meg inn på det som for mange sikkert er tabu nummer to; at jeg på ingen måte stiller meg ukritisk til Dr. Dre. Seriøst, hvor lenge skal denne mannen få lov til å regjere som “verdens beste hiphop-produsent” når det begynner å bli ganske lenge siden han leverte noe som helst av klassisk status?
Det er lenge siden Eminems første skiver og det fantastiske 2001, og enda lenger siden den enda mer fantastiske The Chronic. Selvfølgelig har det kommet strålende saker og ikke minst kommersielle gullbarer fra den kanten i mellomtiden (”In Da Club”, “Family Affair”, “How We Do” osv), men seriøst…stop riding the dick already! På Relapse byr Dre heller ikke på noen spesielle historisk verdifulle bidrag, til tross for at produksjonene selvfølgelig er on point og skrudd til det optimale. Men hvem bryr seg vel om hvor rent og pent ting høres ut når du heller er keen på å høre den nye Busta-skiva som ligger på bordet ved siden av deg? Hvis vi vender fokuset tilbake på Eminem, skal han ha pluss for å legge ved tekster til alle låtene, i og med at mannen altså tilhører fåtallet av dagens rappere som byr på noe underholdende og gjennomtenkt i hver eneste linje. Han er en historieforteller omtrent uten sidestykke, noe som gjør skivene hans til en gullgruve for de som virkelig setter pris på velskrevne tekster. For undertegnede er en god låt derimot viktigere enn et fantastisk lyrisk innhold, og på den måten blir Relapse heller aldri en skive for meg. Jeg setter absolutt pris på spor som “3 A.M.” (underholdende tredjesingel) “Same Song & Dance” (glimrende) og “Beautiful” (Eminems egen beat), men dessverre blir resten av skiva aldri bedre en “helt ok” i mine ører.
