GOSSIP
A Joyful Noise
(COlUMBIA)
Tilbakelagt kapittel.
Siden Gossips gjennombrudd med Standing In The Way Of Control, via Music For Men, til sisteutgivelsen A Joyful Noise, har gruppen tatt syvmilssteget opp av undergrunnen til mainstreamen. Frontet av en av industriens mest karismatiske vokalister, Beth Ditto, har Gossip med sitt eklektiske lydbilde av pop, disco, punk og indie nådd bredere enn de fleste. Det har gitt dem en heldig posisjon i sjiktet mellom sub og pop. På A Joyful Noise virker denne allsidigheten som et totalt tilbakelagt kapittel, med andre ord dårlige nyheter for “the cheap seats in the back” som antakeligvis faller av på denne utgivelsen. Det kan selvfølgelig være markedstilpasning, en antakelse som understrekes av deres valg av Brian Higgins som produsent.
Han har blant annet stått bak Gossips diametrale motsetninger Sugababes og Girls Aloud, og, som vi alle er smertelig klar over, har valg av produsent fra andre beiter ofte betydd spikeren i kisten. Opp-i-trynet-riot-grrl- punk-sounden har blitt kjørt gjennom listepopmaskineriet og kommet ut på andre siden som strømlinjeformet, generisk og formelbasert. Det er nok det største ankepunktet ved A Joyful Noise, som like gjerne kunne ha vært én lang sang.
Riktignok tar platen seg opp mot slutten med et par låter som ikke høres identiske ut, men det er ikke på langt nær nok til å redde albumet i land. De kule referansene til italodisco Gossip kunne med fordel ha blitt fremhevet i større grad, nå bare drukner de. “Move In The Right Direction” høres for eksempel ut som et Grand Prix-bidrag, og ikke på den underholdende, flamboyante måten.
“Casualties Of War” og “Into The Wild” er platens desidert største dødpunkter som kvasi-ballader, mens “Get lost” og “Horn” finner formen som de mest catchy sporene. Ditto har uttalt at hun hørte utelukkende på ABBA da de arbeidet med A Joyful Noise. Jeg tipper hun hadde “Money, Money, Money” på repeat.
