Noen skiver og noen band gjør en både ambivalent og forvirra. Jeg har virkelig anstrengt meg for å like Grand Island, men lykkes liksom aldri helt. Tross stor musikalsk virtuositet.
Brødrene Gustavsen og resten av kvintetten Grand Island (Helgaker, Iversen og Ulset) volder anmelderen mye hodebry. Dette er tredje gangen jeg forsøker å digge musikken deres etter massiv forhåndshype fra utgiverne. Men heller ikke denne gangen når de inn og frem i sjelen på en vrang anmelder.
At her finnes musikalitet og solid håndverk, hersker det vel knapt noen tvil om. Instrumenteringen utvider den tradisjonelle rockebesetningen, inklusive keyboard, med banjo og mandoliner. Et gjestespill fra Jørgen Munkeby på fløyte og saksofon er det også funnet plass til. De har et voldsomt trykk og en sjelden energi i det massive lydbildet sitt.
Innenfor rocken, americana-en og folkemusikkens univers viser de herlig respektløs utfordring av sjangergrenser og regelverk. Her går bluegrass, appalachisk folk, svenske og norske folkeviser hånd i hånd med Led Zeppelin og Black Sabbbath-referanser.
Likefullt kjeder Grand Island meg. Vet egentlig ikke helt hvorfor, annet enn at de roligere låtene kan bli ganske så langtekkelige og intetsigende. Og at den sprukne vokalen i blant kan oppleves som enerverende.
Når man bare blir servert en liten smakebit her og der på høyt volum virker det hele både iørefallende og fengende. Den brekkende gjennomborende vokalen og de euroiske stemningene og dynamikken i uttrykket sørger for nok variasjon. Men når jeg så setter meg hjemme og lytter mer møysommelig blir jeg likevel bare sittende å tenke på at det er lenge siden Isolation Years kom med noe nytt.
Og hva med et comeback fra Neutral Milk Hotel? Hvorfor skal jeg ikke heller høre på The Soundtrack of Our Lives eller en eller annen form for amerikansk banjomusikk? Kan det være mangelen på en egen signatur og egenart oppe i det hele?
Kaizers Orchestra-vokalist Janove Ottesens gjestevokal på dialekt på “Suffer/Lid, min kjære” forvirrer mer enn den løfter. Da er jeg mer begeistret for Superfamilys Steven Wilsons bidrag her.
Ja, tror kanskje det er nettopp det; bra til å være norsk er ikke tilstrekkelig. Jeg ønsker at en skive skal gjøre mer med meg enn å skape en lyst til å høre andre plater.
Så hører jeg atter noen ganger på skiva og fascineres av fiffige detaljer … før jeg atter går lei og må bytte skive.
Dette er et godt album med flere gode kvaliteter, og derfor er det feil å gi en såpass dårlig karakter bare fordi man selv ikke liker lydbildet deres.
Som jeg skrev... Anmelderen trenger å være objektiv i en slik situasjon.
Objektivitet eksisterer ikke, men jeg vil da tro at de fleste plateanmeldere er personer som har lyttet til mye musikk og dermed er mer trenet enn mange andre til å gi sine bedømmelser?
Ikke hørt skiva jeg, men ikke veldig imponert av de låtene jeg har hørt på radioen.
Deres genreblanding er knapt nok grensesprengende uansett hva du eller andre vil forsøke å hevde?
Men visst jeg akn være enig i det at det nok hadde vært en ide å peke på hva artisten burde strekke seg etter og ikke bare noen av kildene som det plukkes fra eller kan ses likheter med.
Mitt poeng var ikke at anmelderen burde vær 100% objektiv, men at egne meninger ikke kan overdøve selve anmeldelsen... Tross alt, en slik anmeldelse representerer ikke bare Jan-Olav Glette, men hele natt & dag..
Jeg skal si meg enig i at Grand Island ikke skal ta dette så tungt! Men med tanke på andre som vurderer å kjøpe plata ødelegger en slik anmeldelse litt... Spesielt (som jeg nevnte tidligere) når den avviker såpass fra andre anmeldelser av plata..
Ettersom Grand Island ikke er særegne nok til å få så innbitte fans (de er vel mer å regne som norsk indierocks svar på Whigfield), må det være det siste. Finn dere noe bedre å bruke tiden på, gutter.