La oss heller kalle det One Track Stand.

Min innledende reaksjon på Hot Chips forrige album var også svært lunken, men ettersom jeg endte opp med å bli veldig glad i mange av låtene på Made In the Dark, skal jeg ta meg litt i akt for å bli for krass med London-kvartettens fjerde album. 

Litt feilaktig forhåndsannonsert som en soveromsplate, er One Life Stand allikevel betraktelig mykere enn forgjengeren. Den har også kjærlighet som et gjennomgående tema, enten det er mellom elskere, brødre eller bakgårdskatter. 

Min hovedinnvending blir imidlertid nettopp mangelen på lidenskap, og låtene blir ofte for tannløse og blodfattige i gjennomførelsen. Med tanke på at både Joe Goddard og Alexis Taylor har sluppet soloalbum i løpet året som gikk, blir det fort fristende å forholde seg til One Life Stand som et noe idéfattig hvileskjær, som kun heves av noen få enkeltstående go'låter. 

“Take It In” er antagelig skivas mest dansevennlige kutt, og pisker opp stemningen med progressiv synth og eskalerende rytmer, mens “We Have Love” låter umiskjennelig som Hot Chip, i positiv forstand.

Utover det tar jeg meg selv i å irritere meg over de Erlend Øye-aktige falsettforsøkene på flere av sporene, heller enn å glede meg over de positive tilløpene, og Hot Chips tilnærming til tidlig house og 90-talls-dance vekker lite annet enn likegyldighet til live.