Det har gått noen år siden Jaga ga ut What We Must i 2005. Bandet vendte tilbake til gamlelandet på årets Øyafestival og fremførte sitt nye verk i sin helhet, men selve utgivelsen har latt vente på seg i nærmere sju måneder siden den tid.
La oss derfor begynne med tittelen One-Armed Bandit (ja, den heter faktisk det): Beklager å måtte si det, men dette er den minst fengende tittelen siden Carcass Necroticism: Descanting The Insalubrious. Uten sammenligning for øvrig.
Med låttitler som “Bananfluer overalt”, ”Prognissekongen” og “Music! Dance! Drama!” kan man også spørre seg om hva som har skjedd med Horntveth-søskene og kompani siden sist. Hvorfor hører disse tilsynelatende useriøse momentene hjemme hos Jaga Jazzist anno 2009?
Det hele har en ganske så enkel forklaring; Jaga Jazzist tar ikke seg selv like høytidlig – eller vil kanskje ikke fremstå like høytydelig – som de til tider har gjort tidligere. Og godt er det, for det viser seg nemlig at One-Armed Bandit er bandets beste album så langt.
Både arrangementer og det helhetlige lydbildet låter betraktelig mer organisk nå, uten at de egentlig har tilført noe særlig nytt til repertoaret. De fortsetter omtrent der de slapp med What We Must.
Det låter behagelig, varmt, lekent og herlig ærlig, mye takket være John McEntires flotte jobb bak miksepulten – her gjør han en betraktelig bedre jobb enn det han gjorde med sitt eget band Tortoise og deres helt streite sisteaffære fra i sommer.
Progen har dessuten fått større spillerom enn før, og jeg skjønner nå fullt ut hva de egentlig mener og vil med “Prognissekongen”: Rå tittel, bra låt, god plate!
Alt i alt en imponerende lytteropplevelse som sender tankene til Frank Zappa og Steve Reich, om de skulle tonesatt en transatlantisk spionthriller fra den tiden Jaga-gutta og Jaga-jenta ble født.
Well done!
Si din mening!