“Her finnes menn som ingen trenger og menn som ingen vil ha/bussen går hvert kvarter, men ingen kommer seg herifra”, synger John Olav Nilsen fra Loddefjord utenfor Bergen på den beste norske debutplata på lang tid. Linjene er hentet fra det The Cure-aktige nøkkelsporet “Ting eg lærte når eg ventet på bussen” – en låt så musikalsk oppløftende at den burde spilles på radio hver morgen, men samtidig med et så lett gjenkjennelig og sentimentalt innhold at teksten snart vil være risset inn i skolepulter og bakpå buss-seter i kjedsommelige drabantbyer over hele landet.
Joachim Nielsen og Håkan Hellstrøm har allerede vært nevnt for å beskrive John Olav Nilsen & Gjengen, og flere likehetstrekk er åpenbare: hooligan-koringen, fyllemytene, Morrissey-parafraseringene, allsangrefrengene og den utleverende historiefortellingen. Likevel føles sammenligningene noe unødvendige. For selv om For sant til å være godt også lener seg tungt på britisk rocketradisjon og artister som The Jam, The Clash og Pete Doherty, er det viktigste med denne plata at den presenterer et nytt rockeband med gode låter og historier de vil fortelle – på norsk. Dette albumet er rett og slett noe vi lenge har savnet.
Frontmann Nilsen skal ha mye av æren for dette. Han er interessant som scenepersonlighet og tekstforfatter fordi han hele tiden pendler mellom å være farlig og feminin, maskulin og sårbar, selvopptatt og empatisk, innsiktsfull og idiotisk. En typisk antihelt. En bølle med hjerte. Troverdig skildrer han alle rangelens faser der han vandrer gatelangs på jakt etter kjærligheten. Vi får ekstasen i ”Piken med sviket”, nedturen i “Hull i himmelen”, håpet i “Ti ganger tusen” og litt av alt sammen i fabelaktige “Ikkje fåkk med kjærligheten”. Da kan vi leve med at linjer som “Det gjør så ondt, men føles så riktig” og “Det kommer ingen i morgen for sånne som oss to” grenser til det klisjéfylte. Tenk bare på alle de meningsløse engelske tekstene vi har svelget i årevis. Og selv om den unge mannens tekstunivers sikkert kan føles snevert for noen, er de fleste følelsene som skildres her allmenngyldige. Forfriskende er det dessuten å høre norskspråklig populærmusikk som for en gangs skyld ikke handler om overgangsalder eller “jeg smiler hver da’/fordi jeg er glad“.
Vi må ikke glemme bandet – Gjengen, altså. De seks gutta spiller stadig tettere og mer raffinert, og den noe skjemmende ungdomsklubblyden fra konsertene er skrubbet vekk. Enkelte låter vi bare husker som Myspace-grøt, er dessuten tilført detaljer som skaper ny dybde, for eksempel noe fin gitarflikking på “Hull i himmelen” og strykere på “Diamanter og kirsebær”.Her har nok produsentene Datarock-Fredrik og Yngve Sætre vært gode å ha i studio. Likefullt er det bevart en rufsete og skranglete konsertstemning her, en snikende følelse av at alt kan gå galt hvert øyeblikk. Og det er i møtet mellom Nilsens tekster og Gjengens utålmodige håndtering av instrumentene den rette følelsen oppstår. Hver låt har et urolig driv som liksom lokker deg ut i desperat leting etter den spesielle stemningen, den spesielle vennen, den spesielle festen; de poetiske glimtene i livet der alt klaffer og du virkelig kjenner asfalten under sålene, kveldsvinden i luggen og ginen som brenner oppmuntrende i hodet. Dette er rastløs rock ’n roll som unge mennesker vil identifisere seg med, samtidig som For sant til å være godt også fungerer som god historiefortelling/ungdomsnostalgi for de som lever en velfrisert villahage unna episodene som skildres. Så helt uavhengig av om du føler at John Olav Nilsen forteller noe om ditt liv eller bare sitt eget, bør du ha stor glede av å høre denne samlingen lidenskapelig og uhyre fengende samtidsrock. Særlig om du er blant dem der ute som fortsatt tror på kjærligheten.
John Olav Nilsen & Gjengen holder slippefest på Garage lørdag 5. september. Albumet er i salg fra 14. september.
