Det er nok ikke ofte det jubles av de samme grunnene i Norsk på norsk-redaksjonen i P1 og på NATT&DAGs kontor. Men denne høsten skjer det. Først fikk vi John Olav Nilsen & Gjengens bergenspoesi over anglosaksisk rock, og nå kommer Kråkesølv fra Bodø. To veldig forskjellige band, som likevel kan nevnes i samme setning fordi de begge helt naturlig synger sine rocketekster på norsk. 

Musikalsk sett har Kråkesølv – fire gutter i starten av tjueårene – mye til felles med amerikanske indie-storheter som Built To Spill, Death Cab For Cutie og Pavement. Det vil si lyse guttestemmer, flere lag med intrikate gitarmelodier, litt ruskete rytmer og tekster om å føle seg vemodig uten noen håndgripelig grunn. Mange unge grupper henter inspirasjon herifra, men svært få har det særegne bittet som gjør man som lytter faktisk kjenner både tristhet og glede, slik man gjerne skal med denne type musikk. Det har Kråkesølv. Både tekster og poplåter er usedvanlig gode.

Lyrikken er best når den tar tak i små og konkrete ting, observasjoner eller hendelser. Som i “Privat Regn”, der lokalmytologi (Google: Jeppes benk) blandes med lett gjenkjennelig tenke sjæl-problematikk. Høydepunktet på plata – i alle fall rent tekstmessig – er nok “Vågøyvannet”. Den ytre handlingen skildrer en fæl joggetur (seriøst nok, det!), men har samtidig en langt mer alvorlig undertone: Blodsmak modnes fint med åran, akkurat som æ og du, e i hvert fall det æ håpa, ska det fortsett eller snu? Eller hva med “Skredders” åpningslinjer:Kjære, slepp nu taket, det som e mitt, vil æ ha tebake, vi ligg og
surna i gammel lake. For et fint bilde! Alle de språklige vendingene er riktignok ikke like fikse, og noen ganger lesses det i overkant på med bilder som ikke henger helt på greip, som for eksempel i låta ”Hjørnebrikke”. At jeg plukker på dette, må ikke tas for tungt. Det viser bare hvor risikabelt og modig det er å synge på norsk. Vips, så er man en del av norskpensum på videregående skole.

Trådnøsting er ellers preget av imponerende komposisjonsarbeid. Låtene oppfører seg ikke slik man skulle tro, men de vet likevel hvor de vil. De er lette og melodiske, men samtidig dynamiske og detaljerte. Gjerne med litt strykere. Ofte med tyngre mellomspill. I det hele tatt er det noe med stemningen på Trådnøsting som minner meg om å høre There’s Nothing Wrong With Love av Built to Spill for første gang. Den håpefulle, men samtidig uvisse følelsen: Skjortestoff som flagrer i vinden, lukt av asfalt, joggesko som skraper i vårgrus, litt mye usikkerhet, enda mer overmot. I tillegg har et par spor en god skate-følelse. Hvem skulle vel tro at man en dag kunne dra en ollie til tekstlinjer som Æ sparka nedover, spark mæ tebake, va æ en skredder sku æ kledd dæ naken uten at det føles rart? Nå kan du faktisk det.

Trådnøsting er i salg fra 9. november.