Tilfellet Del Rey bør være kjent nå. Dersom det mot formodning ikke er, her følger en kort innføring: Jente prøver seg som popstjerne, jente mislykkes, jente går i skjul, jente dukker opp igjen i nærmest ugjenkjennelig form, jente er nå backet av all verdens pr-maskineri, jente har tatt en mengde tatoveringer, jente blir hypet, jente slipper album. Spørsmålet er om man kan ta noe så åpenbart konstruert som dette seriøst? På den ene siden er det jo fin musikk på denne plata. På den andre siden slåss vi med et pr-team som har hevet så mange trend-etiketter de makter etter et pent ansikt, for å se hva som kleber seg fast.
Nå trenger ikke konstruerte popstjerner i seg selv være et problem i 2012. Såpass herdet er vi etterhvert. Men for at aversjonene skal utebli, må musikken backe opp hypen. Fett image holder ikke hele veien. Lana Del Reys musikalske uttrykk bærer på det samme genmaterialet som den estetiske pakken, men fremstår som noe mindre ektefølt. Melodiene er lengtende og triste, ikke ulikt en Chris Isaak i toppform, mens produksjonen er moderne r'n'b ala Weeknd, med masse romklang, reverb og tydelig hi-hats. I utgangspunktet en god idé, men det funker ikke riktig i praksis. I møtet mellom det moderne og det gammelmodige, oppstår noe klamt som gir hele prosjektet et anstrøk av å prøve for hardt.
Jo da, av og til sitter det som en joystick på gutteværelset. “Video Games” er et sjeldent lykketreff og fremstår som en forsonende faktor på Born to Die. Her fungerer kombinasjonen smektende, nostalgisk låt og reverb-tung produksjon svært godt. Produksjonen fremhever en flott låt, i stedet for å dekke over en dårlig én – en kamuflasjemetode som særlig avsløres på “Off to the Races” og “This is What Makes Us Girls”.
Det er likevel fristende å konkludere: Dersom låtene og veet hadde blitt mer rendyrket, kunne dette fremstått som et mye sikrere og mer gjennomført produkt. For all del, det er ting å hente her, men gullkornene drukner litt i mangel på entusiasme og – for å bruke et slitent idol-uttrykk – feeling. Og ja, helt sikkert, hadde jeg ikke vært en slik bitter trendnisse kunne jeg raskt endt opp med å like Born to Die.
