Norsk hardcore har de siste årene vært dominert av band som med mer eller mindre hell har kombinert smal undergrunnsestetikk med et sterkt ønske om å være tilgjengelige nok til å bli stadionrock, med band som Kvelertak og Purified in Blood i spissen. Den trønderske hardcorescenen derimot, har vært preget av et miljø som virker å være pulverisert og med få evner til å ta sjangeren til nye høyder. Debutalbumet til Like Rats From A Sinking Ship er et hardtslående og ambisiøst tilsvar mot begge utviklingene.
Imponerende nok klarte bandet å kapre Alex Newport som produsent. Om du husker denne karen fra 90-tallet, spilte Newport i det semi-legendariske bandet Fudge Tunnel før han dannet Nailbomb sammen med Max Cavalera (Sepultura, Soulfly). En mann som har stått bak viktige utgivelser til band som At The Drive-In, The Mars Volta, Two Gallants og The Locust for å nevne noen. Et veldig smart trekk med gode resultater.
Der andre band gnikker og gnur i miksen for å gjøre refrengene akkurat korte og glatte nok for å passe inn i P3-formatet, er ingenting gjort enkelt for verken lytter eller musiker på We Get Along Like A House On Fire. Like Rats From A Sinking Ship plukker opp tydelige tråder fra nå avdøde band som Refused og Blood Brothers, med skamløs bruk av elektroniske elementer kombinert med et ganske intenst øs med screamovokal. Men der ovennevnte band kan føles litt kalkulerte og koreograferte innenfor sin egen tidsriktighet, pøser Like Rats From A Sinking Ship på med ubehag og asymmetri fra en annen verden. En verden som bygger på konfrontasjoner og oppgjør man helst vil løpe fra. Det hele er uforutsigbart, angstfullt og utrygt.
Dette er en utgivelse med ekstreme ytterpunkt, fra den korteste låta “Honk If You Are A Nihilist” som runder av på under 50 sekunder, til det ti minutter lange avslutningssporet “Beneath A Plastic Sound”, som episk faser ut albumet i kjent Nordisk post-hardcore landskap sammenlignbart med Cult Of Luna.
Like Rats From A Sinking Ship blir aldri seg selv eller andre for like gjennom dette albumet selv om referansene er mange og veldig forskjellige. Bandet har klart et sjeldent mesterstykke i å overføre smerten, angsten og energien fra scenen på plate, med denne ambisiøse og krevende utgivelsen.
Les flere musikkanmeldelser hver tirsdag.
