Huff, dette var ikke bra. Og det verste er at det er vanskelig å se hva Massive Attack skulle ha gjort annerledes.
På den ene siden skal de ha ros for at de ikke har forsøkt seg på krampaktige og tidsriktige triks, men samtidig skriker Heligoland etter et utvidet perspektiv. Det at Bristol-gruppa på 1990-tallet hadde stor suksess med det vi nærmest kan kalle deres helt egen sjanger, trip-hop, gir selvfølgelig ikke bandet noe spesielt enkelt utgangspunkt. Hvor skal de gå derifra, liksom? Finne på noe ganske nytt, eller tviholde på det gamle lydbildet helt til noen kanskje begynner å like det igjen?
Sjanger-kollegene i Portishead løste dilemmaet på en god måte da de i 2008 returnerte fra glemselen med sitt første studioalbum på elleve år. De maktet å kryste noe veldig ubehagelig og iskaldt ut av noe allerede velkjent – det maskinelle og elektroniske tok overhånd, mens det bønnerøykende og dovne ved sjangeren var så å si stumpet.
Massive Attack har på sin side ikke forandret seg stort, kan vi konstatere etter å ha hørt deres femte studioalbum, det første på sju år. Her går det i nedpå elektronika, dub, velproduserte basslyder, sedate rytmer og en mengde mer eller mindre interessante gjestevokalister. Det er få ting som er direkte ubehagelig for sansene her – rent bortsett fra det Marianne Aulie-aktige maleriet på omslaget – men så er det vel nettopp det som er problemet også: Hele plata glir forbi som en tung ettermiddagsdøs.
La oss likevel trekke frem noe positivt. Åpningslåta “Pray For Rain” gjestes av TV On The Radio-vokalist Tunde Andebimpe, og kan dermed kanskje kalles albumets hipsterfremstøt. Sporet ligger dog nærmere Bristol enn Brooklyn, men det hviler et snikende ubehag over de tunge bassgangene, pianoklimpringen og de seige trommevirvlene. Noe interessant gjemmer seg i monotonien og man kjenner et behov for å henge med gjennom hele låta for å finne ut om det skjer noe. Og det gjør det faktisk; her kommer feit saksofon, The Knife-aktige synthlyder og et florlett crescendo midtveis. En flott, mørk poplåt dyppet i seig olje.
Et annet spor man bør høre, er singelen “Splitting The Atom”; en digital soullåt som plasserer seg et sted mellom The Isaac Hayes Movement, King Tubby og Veronica DiMaggio. Spøkelsesaktige “Psych” har kvaliteter, kanskje først og fremst fordi det høres ut som om Martina Topley-Bird (alias Den evige gjestevokalist) har latt seg inspirere Jenny “Rockettothesky” Hval. Det er i og for seg morsomt nok, men jeg hører heller på originalen når som helst. Den samme effekten har låtene der reggae-veteran Horace Andy bidrar. Her vekkes først og fremst lysten til å ta frem noen gamle plater fra perioden der heliumsstemmen samarbeidet med produsent Lloyd “Bullwackie” Barnes.
Ellers arter resten av Heligoland seg på følgende måte: Se for deg en leilighet der tørrok, dubplates, obskure b-filmer, Reese’s peanøttsjokolade og en romantisert paranoia utgjør tilværelsens viktigste bestanddeler. Gardinene er selvsagt trukket for, men en liten søyle lys lurer seg likevel igjennom en rift i tyllstoffet. Og der, i det mattgule lyset som strekker seg inn over parkettimitasjonen av linoleum, danser et mylder av støvkorn rundt og rundt. Helt sakte. Det er nok kun hvis du synes et slikt scenario høres interessant, vakkert eller spennende ut, at du vil like denne plata.
