Midlake beveger seg videre inn i sagnomsuste skogslandskap.

“I will never have the courage of others. I will not approach you at all. I was always taught to worry about things. All the many things you can’t control”, synger vokalist og frontmann Tim Smith på tittelkuttet “The Courage of Others”. Han signaliserer dermed angst og en mørkere stemning enn det vi har vært vant til å høre fra dette Texas-bandet. Øret for de gode melodiene og finslepne vokalharmonier er definitivt inntakt, selv om uttrykket er dempet og modusen mer urovekkende. Borte er de voldsomme crescendoene og det enkle uttrykket fra debuten. 

I stedet har det kommet en vemodig, sorgfull og klagende vokaltone over det hele. Midlake har blitt enda litt sartere og mer forsiktige der de luller oss inn i en oftest vennlig blanding av vokalharmonier og akustisk gitarklimpring. Men under lurer altså melankolien, det mytiske og trollske i naturen. Uhyggen og melankolien får spille en avgjørende og dominant rolle her. 

Også musikalsk har Smith og hans venner beveget seg videre og lengre inn i de sagnomsuste skogslandskapene. I likhet med andre musikkbibliotekarer som Fleet Foxes og The Decemberist er det 1970-tallets musikk som ruller på platetallerkenene og i iPodene her. Pastoral folkmusikk som Pentangle/Bert Jansch, Steeleye Span og ikke minst Fairport Convention er viktige inspirasjonskilder, selv om Midlake aldri riktig klarer å frigjøre seg (underbevisst?) fra ungdomskilden Radiohead. 

Mens instrumenteringen og en del av tonene plukker fra Canterbury-scenens fineste, er den musikalske grunnstrukturen og tilnærmingen preget av Oxfords musikkstolte uttrykk. Selvfølgelig har de modernisert og oppdatert uttrykket, og de kvier seg verken for å bruke elektriske gitarer eller keyboards. 

Jeg må tilstå aldri å ha satt meg ordentlig inn i Jethro Tull. Noen lesere som kan fortelle hvor man skal begynne og slutte? (Begynn med de første skivene, Glette! Red.anm.) Men jeg synes nå likevel å høre hint av deres sound i fløytespill og trollske stemninger her og der.

Midlakes tredjealbum er spådd å bli bandets store gjennombrudd. Sluttresultatet har blitt svært så delikat og velkomponert, fylt opp av lekre detaljert og flotte arrangementer.  Men er ikke underkjente Espers enda hvassere på denne formen for musikk (sjekk ut albumet II)? 

Når det er sagt, det er ingen grunn til å ikke gi denne skiva en sjanse og en plass i samlingen.