Litt for krampaktig jakt på etterlengtet mainstream-suksess.

Da Omarion besøkte Oslo i 2008, hadde nok R&B-sangeren, som er vant med å ha trusekastende ungjenter i hælene, regnet med et litt større oppmøtte enn et par hundre mennesker som samlet seg på det smått undervurderte konsertstedet Ballroom. Han har dog en litt større stjernestatus i Norge enn bestekompisen Marques Houston, som også er å finne på anmeldersidene denne gangen, uten at det hjelper han nevneverdig på hans tredje soloalbum Ollusion. Ja … Ollusion!

I likhet med Houston lager Omarion moderne Los Angeles-R&B, men han har vist større behov for å eksperimentere med sjangeren enn kameraten, noe som har fungert begge veier for 24-åringen. 

Debutalbumet O fra 2005 var nærmest en ren fortsettelse av soundet til hans gamle gruppe B2K, mens han på oppfølgeren 21 forsøkte seg på et litt mer voksent lydbilde sammen med produsenter som Timbaland og Neptunes. 

På Ollusion har musikken igjen blitt litt snillere, og man merker til tider at Omarion jakter på etterlengtet mainstream-suksess. Andresingelen “Speedin’” er et fint forsøk, og kunne lett ha dukket opp som den rørende sistelåta i en eller annen actionfilm (gjerne en som involverer sexy kvinner, tøffe menn og raske biler). Denne typen låt fungerer dessuten spesielt bra for sangerens klare og sterke stemme. 

“Last Night (Kinkos)” og “Sweet Hangover” er også et par fine spor, men dessverre klarer ikke resten av albumet å holde ordentlig fokus. Den nye rap-superstjernen Gucci Mane gjør greia si på “I Get It In”, men selve låta er ikke mye å skrive hjem om.

Tredjesingelen “Hoodie” – med Los Angeles-kredbunten Jay Rock – er et sterkere bidrag, men heller ikke den er nok til å trekke meg nærmere en firer. Og selv om det selvfølgelig er vanskelig å holde fast ved alt som heter kredibilitet i et suksesskrevende miljø som Hollywood, er det likevel småkjipt å få levert en låt som “I Think My Girl Is Bi”, som like gjerne kunne ha vært den neste singelen til Katy Perry. C’mon, son! 

Jeg liker vanligvis skivene til Omarion, men Lil Wayne bør nok være glad for at han valgte å ikke slippe dette albumet på sitt Young Money-label, slik planen egentlig var.