Negativ overraskelse.På en bra måte.
Som den kjipe, elitistiske musikkanmelderen av hardere saker, er det nesten selvsagt at et nytt supergruppeprosjekt med Dimmu Borgir-vokalist Shagrath og eks-Gorgoroth bassist King Ov Hell lett begir seg inn i jantelovens klamme slaktkammer.
For dette leder oss inn på den evige omtalte eksportvaren true norwegian black metal, som for lengst har mistet både betydning, retning, innhold og troverdighet når søreuropeiske metal heads har det norske språk som hovedfag på universitetet, Keep Of Kalessin spiller i finalen av Melodi Grand Prix, Gaahl – pro-kirkebrann og voldsdømt homofil – er blitt skuespiller på Den Nasjonale Scene og en Hollywood-produksjon av boka Lords of Chaos (historien om miljøet på 90-tallet – både feilsitert og ukorrekt, ifølge flere nøkkelpersoner) er under produksjon.
Nok om det. Ov Hell ble dannet som et resultat av at bandet Godseed gikk ad undas like kjapt som det må ha tatt å brainstorme seg fram til det fjollete bandnavnet (og om jeg ikke tar helt feil var også en god del av materialet ment for Gorgoroth, hadde det ikke vært for den omstridte rettsaken om bandnavnet, der King og Gaahl tapte i Infernus’ favør).
Med seg på laget har de fått Kjetil Frost fra Satyricon, som i disse dager har tatt en kunstnerisk pause fra både rampelys og låtskriving, Teloch (Morten fra Horten, som vi kaller han her på bruket) og Ice Dale; Begge på gitar, kjent fra en rekke metalband, ja, altfor mange til å nevne alle. Dette er altså et stjerneteam med lang erfaring fra black metal-miljøet.
Ut med preiket – inn med musikken: Ov Hell låter unektelig tight og velspilt. Riffene og gitarspillet er krystallklart og overkjører det meste i miksen. Frosts trommespill er gjemt langt bak en massiv vegg av hissig rifferi som naturligvis minner om Gorgoroth og tidvis eldre Dimmu Borgir.
Jeg må innrømme at dette låter mye bedre enn jeg hadde fryktet. Fordommer er bra. Da blir man alltid positivt overrasket. Rent personlig synes likevel jeg denne formen for black metal blir for kjedelig og ufarlig. Det hele fremstår som vel glætt for underground-puristene, og kommersielt sett mangler skiva tydelige hooks å henge minnet på. Sånn sett havner The Underworld Regime mellom to kister, for å si det sånn.
Når det er sagt, skiva er ikke dårlig, så langt derifra, selv om undertegnede foretrekker den mer okkulte varianten. Da gjenstår det å se om The Underworld Regime holder seg over tid. Negativt overrasket. På en bra måte.
