Da jeg fikk The Man Across the Fountain i hendene ble jeg umiddelbart rørt. Bare så det er sagt: Tellusalie har kommet opp med årets fineste albumcover. Jason raker løv utenpå. Operaen flyter rundt i verdensrommet innenfor. Jeg tok det som et tegn på at storhet ventet inne i selve kjernen også.
Tellusalie er ikke snauere enn at de denne ganger kommer ut med 18 låter. Og så lenge disse holder stand er det for så vidt ingenting som er bedre enn det. Som produsent har de huket inn Knut Schreiner, noe som raskt fremstår som en liten genistrek. For der Tellusalie tidligere har slitt litt med å utnytte sitt fulle potensial har Schreiner nå klart å dra det ut av dem. 18 låter kan være overveldene. 18 låter kan være kjedelig. Her er 18 låter nesten litt for lite. Her er 18 låter veldig bra.
For The Man Across the Fountain er heldigvis like vakker innen på som den er utenpå. Det hele låter episk og storslagent. Det synges tårevått om hjertsmerte, liv og død. Skiva er mildt sagt det perfekte høst-soundtrack. Hver eneste låt bygger seg opp til sitt respektive klimaks, men bandet drar den aldri for langt og de gjør det sjelden forutsigbart eller langdrygt. De har bevart sitt Neil Young-aktige country rock-lydbilde, men det er egentlig unødvendig å slenge inn masse referanser. Tellusalie spiller rett frem gitarrock, og det som gjør dem så bra er ikke at de minner om Neil Young, men at de klarer å produsere en egenart og solid kvalitet. De kan sitt håndtverk og det virker som om de har hatt en klar tanke med hvor de vil med dette albumet. Konseptet virker rett og slett svært godt gjennomtenkt. Sammen klarer gruppa, med sin eminente vokalist Ole Jørgen Ottesen i spissen, å lage finurlige lydbilder og krumspring, ja de tar deg faktisk med på en av disse berømte musikalske reisene! De har en bredde i uttrykk og instrumentsammensetting som imponerer, og arrangeringen av låtene er så å si perfekt.
Ved neste Spellemann syns jeg ikke bare de skal bli nominert. Jeg syns de skal vinne og.
