Mon tro om Brooklyn-kvartetten hadde noen anelse om hvilken innflytelse de skulle få på en hel generasjon indiekids da de spilte inn debutalbumet All Hour Cymbals tidlig i 2007? Knappe tre år senere er det snarere regelen enn unntaket for de fleste indieband å ha hørt seg opp på afrobeat, mens de mer bemidlede gjerne koster på seg en studietur til Malawi også.

Allikevel er det få – om noen – som har klart å toppe Yeasayers sømløse og smakfulle blanding av world music og klassisk rock, noe de selv også later til å ta konsekvensen av når de klokelig velger å ta to steg til venstre på et andrealbum som ikke låter det spor vanskelig.

Neil Young-gitarene er byttet ut med klubbrytmer, og det mest kontinuitetsbærende elementet mellom de to platene er Chris Keatings deilig empatiske vokal. Med delikat tilstedeværelse gir han tekstlinjer som fort kunne ha blitt klissete og klisjéfylte troverdighet og medmenneskelighet. Det føles helt naturlig når han i det ene øyeblikket er lengtende og kjærlighetssyk på den såre balladen “I Remember”, og i det neste er ravende likegyldig og sugen på noe nytt i “One”.

Det er en lettbent lekenhet over alt Yeasayer foretar seg på denne plata, bandet forener Animal Collectives eksperimentvilje med Phoenix’ popteft, uten et sekund å gi avkall på sitt eget særpreg og unike uttrykk. Dermed unngår de også elegant å ligne på noen av dem.

Kort oppsummert innehar Odd Blood alle kvaliteter en pop-plate bør ha, og den er av et slikt kaliber som gjør at man har lyst til å høre den på ny straks den er ferdig. Årets første klassiker, tør jeg påstå.