Tretten kilometer sør for Norges hovedstad finner man det som på godt norsk må kunne kalles et “klassisk høl”. Piknik med døden, om du vil. Noen kaller det også Kolbotn.

Søker du opp Kolbotn på Wikipedia finner du informasjon om tre ting: Kolbotn Idrettslag. Den frikirkelige menigheten Filadelfias avdeling på Kolbotn. Og death metal-bandet Obliteration. I denne saken skal vi konsentrere oss om sistnevnte. Bandet er denne måneden klare med sin plate nummer to, de er øltørste som faen og koser seg mer enn godt nok i hjembygda. Vi tok en prat med vokalist Sindre Solem om Nekropsalms.

Gratulerer med årets norske rockeplate!

– Takk!

Hva er det med Kolbotn, egentlig?

– Det er et godt spørsmål. Geir Kolden sa i sin tid at det er noe med vannet. Det er et eller annet med stedet som bringer det fram i oss. På godt og vondt. Jeg kan ikke nevne et eneste metalband fra Kolbotn – som har holdt ut over et par år, vel og merke – som er dårlig. Alltid kvalitet fra Køllis, med andre ord! På baksiden av coveret vårt har vi mekka en “KOLBOTN THRASHERS UNION”-logo, for å markere at vi er en del av av The Kolbotn Legacy. Haha. Var vel Fenriz eller gutta i Infernö som koina den frasen, om jeg ikke husker feil. Logoen er en manipulert Kolbotn idrettslag-logo. Hell yeah.

Dere er alle rundt myndighetsgrensa, men spiller musikk som i utgangspunktet er eldre enn dere. Er dere puritanere, romantikere eller vet dere kanskje ikke bedre?

– En stor porsjon av alt tipper jeg. Hehe. Men jeg vil heller påstå at vi virkelig vet bedre ved å kjøre den stilen vi kjører. Vi sover i alle fall godt om natta, vel vitende om at vi gjør det som vi føler er riktig.

Jeg tror vi heller skal si at folk flest ikke vet bedre. Dere er jo en åpenbar antagonist til Ola Dunks persepsjon av norsk metal. Dere holder dere langt unna skinnfrakker, katteøyelinser og hitliste-metal. Hva sitter man igjen med da?

– Kvalitet, mann! Og total ærlighet and no bullshit. Vi har spilt denne type musikk siden vi var 13-14 år gamle, og vi har gitt etter for fint lite av trender. Vi i bandet er totale musikkfreaks, og vi mekker musikk i samme gata som den kvalitetsmusikken vi selv er into. Og selv om vi alle har bred musikksmak, dreier det seg hovedsakelig om skikkelig death-/thrashmetal, samt andre ekstremmetal-stiler fra åttitallet. Med en del unntak, selvfølgelig. Det vi driver med, er å bidra til at den harde, upolerte og utilgjengelige delen av metal lever videre, samt sette et personlig preg på den, i den grad det er mulig. I musikkverdenen har det alltid eksistert trender og “bølger” og så videre, som har blitt ekstremt populære over en viss tid, før de falmer og forsvinner, for så og dukke opp tjue år senere i fornyet innpakning. Dette forekommer hele tiden i “overgrunnen”, men i undergrunnen lever den nisjepregede kvalitetsmusikken videre for all tid. Med unntak, selvfølgelig. Det er i undergrunnen vi – og folk som oss – trives. Metal, og alt sirkuset rundt, har siden mid-90s gått imot sine egne prinsipper og har i mange tilfeller blitt nettopp det metal “protesterte” mot in the first place, hvis jeg kan få si det på den måten. Vi, på linje med mange andre fantastiske undergrunnsband, retter fokuset tilbake mot metalens sjel og kjerne. Så får vi overlate saksøking av andre bandmedlemmer og intervjuer om vokalistens seksuelle legning til andre band.

For det er vel ingen hemmelighet at jo større et band er, jo mer plater selger det og jo mer ræva blir det?

– Korrekt! HAHA! Men den bleke virkeligheten er at når visse band får smak av penger, gjør de alt for å få mer og mer, inklusivt det å gjøre musikken sin mer mottakelig for den gemene hop. Dette strider imot alt jeg står for, men jeg kan skjønne at noen vil tjene masse spenn, sniffe kola og henge med Aylar på VG-fest i stedet for å utforske og dyrke potensialet i musikken sin til det fulle. Men det finnes selvfølgelig unntak som bekrefter regelen. Darkthrone er vel det aller beste eksempelet på at man ikke trenger å bli rockstar/dickhead bare fordi man selger mye skiver.

Jeg vet at Obliteration er glade i hardcore og punk også. Ikke nødvendigvis det musikalske, men det estetiske grunnlaget.

– Øh, vi er jo MEGA-fans av punk/HC/crust! Både det musikalske og det ideologiske. Jeg går mye heller på fet crustpunk-gig på Barrikaden enn på The Haunted-gig, lissom. Vi i Obliteration gjør alt selv om dagen: Opptak, miksing av skiva og sånt, for å få et så autentisk lydbilde som overhodet mulig. DIY er et gammelt hardcore/punk-uttrykk som har stått veldig sentralt for oss den siste tiden. At vi låter som band som ga ut skivene sine for tjue år siden, er jo rett og slett fordi det er de skivene vi forguder. Ekstremmetalen på åttitallet var ikke preget av trender i det hele tatt. INGEN låt likt, og alle hadde et forskjellig lydbilde. Kreativiteten spirte! Så kom plutselig de “riktige studioene” man kunne gå til for å få skikkelig lyd, og alt ble bare ødelagt. Men selv om vi har samme mål som Marcel Proust (Remembrance Of Things Past!), så er det litt progresjon i regresjonen. Det er jo helt naturlig med utvikling. På Nekropsalms hører man masse punk, samt en god del doom og litt black metal også, i tillegg til all deaththrashen. Hvis noen kommer og sier at skiva vår like godt kunne kommet i `87, hadde jeg blitt meget happy! Vi har jo til og med mikka opp tammene innvendig for å få det gode gamle lydbildet. Uh!

Du nevner Proust. Ligger det en filosofisk agenda bak tekstene, utover den obligatoriske og tradisjonelle dødsmisantropien i death metal? Hva betyr Nekropsalms for folk som ikke kan et fnugg om metal eller kjenner/skjønner sjargongen? Er det et mål i det hele tatt å nå ut til disse?

– Tittelen betyr kort og godt Dødssalmer. Det er en tittel vi synes passer jamringen vår godt, og den trekker en rød tråd igjennom tematikken i skiva. Jeg skal ikke snakke for mye om titler og tekster, for det er mye kulere at folk gjør seg opp en egen mening og får en egen feeling av skiva og hva dette egentlig handler om. Vi har faktisk bare printa quotes fra tekstene i coveret for kun å formidle stemningen i tekstene og låtene. Og for å skjule hvor ræva vi er i engelsk. Haha! Angående filosofisk agenda så har vi en god del meninger om ting og tang, i tillegg til den vanlige “dødsmisantropien”, som du så fint sa det, uten at det nødvendigvis gjennomsyrer tekstene. Man tenker sitt, og derfor skal jeg la de som gidder å høre på skiva få gjøre seg opp en egen mening om hvor vi står.

Når dere er ute og spiller, hva forventer dere å finne på backstagen?

– Sex, drugs and Rock and Roll!! Masse rock and roll, i alle fall. Vi er egentlig ikke så kravstore på slike ting, men øl og mat er et must. Masse øl. Alt annet er bonus. Det viktigste er at det er en backstage, og at vi får spille. Yeah.

Da blir det bading i øl og blod og greier?

– Vi liker jo å ha det gøy innimellom all elendigheten, så da er øl, blod og sprit gode alternativer.

Man skulle tro, sånn som dere ser ut, at dere er de siste man vil møte i en mørk bakgate en lørdagsnatt. Men faktum er at jo skumlere man ser ut, desto snillere er man, eller hva?

– Æh, du vil ikke møte oss i en mørk bakgate. Punktum. Gudene vet hva som foregår der. Men joa, det finnes kjipere folk enn oss du kan henge med, for å si det slik!

Nettopp. Dette er et utelivsnummer. Da må vi nesten spørre om hvor sånne som dere går ut på byen?

– CLUB MAIDEN! Det var stedet sitt det. Nesten alltid bra musikk, Frekke DJer, masse kule folk, flust av semilegendariske gigs, og tidenes kuleste hangout i form av Neseblod-
sjappas avdeling der. Vi følte at vi var en del av familien på Maiden, så ofte som vi spilte og hang der. Maiden var perfekt, og Oslos uteliv ble virkelig svekket da Maiden brått ble revet bort fra oss. Hvilke andre steder kommer bartenderen og spanderer Jäger på deg etter du har spilt en gig, lissom? THANKS DANIEL! Men en dør må lukkes for at en ny kan åpnes. Så nå om dagen er jeg mest ute når det er konserter på gang. Det er jo mange ok steder hvor man kan ta seg et par pils. Elm Street, Garage, Funhouse, Last Train, Betong når det er gig, og til nøds Rock Inn, men helst ikke. Etter at Maiden stengte, har det blitt mange hjemmefester, for å si det slik. Så du har virkelig valgt rett band til å promotere Oslos uteliv, føler jeg! Haha!