Det har vært stille på rockefronten her til lands de siste årene etter at gamlelaget falt av; Gluecifer ble oppløst, Robert Burås fikk bort, Turboneger ble alt annet enn Turboneger, Cato Salsa spist opp av tidens tann, Amulet kvadratroten av desillusjon, WE har tatt pause, Dumdum Boys …ja, whatever. Du skjønner poenget. Det nye tilskuddet Smoke Mohawk har tenkt å gjøre noe med den saken.
Smoke Mohawk startet opp på slutten av 2000-tallet som et coverband kun for å spille ukomplisert rock, enkelt og greit, slik man gjorde det i gode gamledager; Fire svette karer samlet i et svett øvingslokale for å svette rock, som vokalist Thomas Felberg (WE) forteller oss i sin sedvanlige energiske sjargong. Utover ham selv, består Smoke Mohawk av Rolf Yngve Uggen på gitar (Gluecifer), Danny Young på trommer (Gluecifer) og Raymond Jenssen på bass (My Midnight Creeps). Et stjernelag, altså, uten at bandet selv bryr seg så mye om slikt.
– Slikt er jo bare et faktum. Vi er ikke keen på å løpe fra fortida og vi er jo ikke her for å starte på null heller. Musikken i Smoke Mohawk er annerledes enn de andre banda. Klart det er elementer der, men det er også ting som er helt nytt for folk å høre fra oss. Dette går på lidenskap for musikk og kjærlighet for rock i alle dens former, forteller Felberg.
Lidenskap er det, og lidenskap skal bli. Vi har fått Felberg til å gi oss fire essensielle rockeskiver som grunnlag for bandet Smoke Mohwak, men også livsernæring for enhver oppegående sjel som liker god rock. Here we go:
VAN HALEN - Fair Warning (1981) /// Classic rock møter 80 talls heavy i et perfekt møtepunkt. Intelligente arrangementer til herlig teenage california rock. Også et av datidens tetteste band. Eddie Van Halen på gitar og en David Lee Roth som fortsatt har sjarm, intenst, men bøtter av sjarm “you´ll get some leg tonight for sure…”. Et perfekt rock´n´roll band av den gamle skolen for den nye skolen og ut i evigheten. Ingen fest uten Van Halen.
DR. FEELGOOD - Down By The Jetty (1975) /// En skive som peker både fremover og bakover. En sinnsyk agressiv energi. Men likevel strengt satt i ekte rockedisipilin fra de gamle dager. Et møtepunkt mellom nytt og gammelt som fortsatt holder ånden ved like. Og 1975 – du får ikke noe bedre limbo-år i rock enn det. Alt henger og flyter. Men puncher no’ inn i hælvete.
PRETTY THINGS – S.F. Sorrow (1968) /// Et tidløst mesterverk og en veldig variert skive. Alt fra popharmonier og raga. Til blytung hard psykedeliskrock med raspevokal og fete freak out jams med marraccas. Hva mer kan man ønske seg? Denne skiva illustrerer en tid og oppsummerer den på en måte som i Smoke Mohawk sin verden er like viktig som Sgt. Pepper og Piper At The Gates Dawn. Uunnværlig.
BAUHAUS - In The Flat Field (1980)/Mask (1981) /// Igjen et veldig variert band musikalsk. Med fantastisk gitararbeide fra Daniel Ash og selvfølgelig vokalist Peter Murphy – og hans persona på denne tiden drivende foran. Med et stenhårdt komp bestående av trommer og bass bak seg. Avantgarde rock av beste merke. Bauhaus tar deg til et helt spesielt sted. Langt mer enn et gothband. Et fantastisk rockeband rett og slett.
Les fullt intervju med Thomas Felberg og Smoke Mohawk i kommende nummer av NATT&DAG, ute 6. mai.
