Revvisjonisme! Nå!
Det er kanskje vanskelig å tenke seg, men det var en periode da a-ha hadde skjegg. Magne dasset rundt i noen uformelige dongeri-skjorter, Morten gikk ikke til frisøren på tre år, og Paul så, om mulig, enda mer giddalaus ut.
Det er dette a-ha – den smått gritty 90-tallsutgaven – NATT&DAG digger. Vi snakker om intermessoet etter puberteten (til og med Stay On These Roads-skiva ’88) og før stylingen tilsynelatende ble overlatt til et tysk bilfirma (fra og med Minor Earth Major Sky, 2000).
De to langspillerne som kom i mellomtiden - East of the Sun, West of the Moon og Memorial Beach – er enkelt og greit hidden gems i a-ha-diskografien; for ikke å si i Den Vestlige Popkanon overhode. I konvensjonell historieskriving konstituerer disse platene det desillusjonerte a-ha; perioden da fansen og bandet – som eks-kjærester sier – “vokste fra hverandre”. Men er det så ille, da? Det er da sunnere det – enn å stå bom fast i en blindvei av et forhold. Når Morten plutselig begynte å gå rundt i briller og hestehale var han opplagt ikke like ungpikeværelse-kompatibel lenger, men hva så?
Dessverre virker selv ikke a-ha riktig forsonet med denne tiden (mye krangling, lave salgstall), noe som avspeiler seg i låtutvalget under avskjedsturneen. Kun to låter fra skjegg-eraen blir vi påspandert: Rysaren “Move to Memphis” og den lille perlen “(Seemingly) Nonstop July”. Uansett, som en hyllest til det uflidde a-ha, og et saktmodig ønske om å gjenreise den skjeggete a-ha-inkarnasjonen i norsk bevissthet, henviser vi videre til Memorial Beach.
Så lover vi å ta en alvorsprat med gutta før neste avskjedsturne.
Bildeserie av Francisco Munoz.
