Den 16. september befinner fire, for hverandre og publikum, anonyme musikere seg på ei scene. Ei lita uke seinere står Norges impro-bauta Supersilent på det samme stedet akkompagnert av Stian Westerhus. Bergen Jazzforum hadde virkelig satt en spennende farge på musikkhøsten.
Spørsmål
Under ??? som det blei kalt 16. september, er det hovedsakelig en mengde spørsmål som bygger seg opp. Både i hodet mitt og jeg antar i musikernes. For der sitter de altså, i hver sin bås, ledet inn med papposer over hodet, og ser ut mot oss i publikum. Hvem starter? Hvem leder? Hvem avslutter? Dette er spørsmål både vi og de tenker på. Samtidig kan vi i publikum nyte musikken, og se den utfolde seg og slå rot. Jeg føler det gir en ekstra dimensjon til en konsertopplevelse da man kan føle på musikerenes, så vel som publikums avventenhet, sitring og ikke minst, ønske om utløsning. Jon Fäldt for eksempel så ut til å ville mye, ville leke og ihvertfall drive det framover. Så mye som han utstrålte ungdommelig pågangsmot og lek, utstrålte de andre deltakerne andre former for lederstyrker og kompetanse. Noen la lag, andre skar ut, en tredje ville vente på tur.
Til syvende og sist oppdager man at man har kost seg og blitt åndelig ernært. Da er det ikke så farlig at man ikke fikk endelig svar på noen av spørsmålene man stilte seg. Og det er kanskje poenget med improvisasjon, at man ikke skal kreve svar.
Et hav
21. september satt jeg igjen på USF Sardinen og så toner blomstre. Denne gang var det eminente Supersilent som sammen med Stian Westerhus skulle prøve. Gjennom en halvanna times tid manet musikerne stemninga rommet dithen de sjøl ville. Ofte kunne man høre hvordan de bygget seg opp, som fra et stille hav til et uvær, til storm og så tilbake til roen på det blikkstille vann. Svøpt av trompet, gitar og elektronikk er det noen ganger at dagdrømmingen slåss med konsentrasjonen, men jeg har lært meg til at dette er et vel så godt tegn på en konsert. Det er med Supersilents musikk at man lar musikken bli som et slør over bevisstheten.
