Vi føler vi oss fremdeles verdsatt, ja til og med savnet.
Til å være pålitelige leverandører av det som på litt nedlatende vis gjerne omtales som “gla'melankolsk høstmusikk”, eventuelt “peis-rock”, har Jim Stärk aldri blitt rammet av de samme karakteristikkene som blant annet har blitt Minor Majority og Magnet til dels. Som Audun Vinger skrev i herværende avis da han anmeldte No Time Wasted (2003): “Den puslete kosen som ligger som et kvalmende piperøykteppe (…) har blitt løftet opp og vekk her”.
Ulikt kollegene fra Majorstua og Askøy, som tusler over plankegulvet i bare tjukkelabber, har nemlig Jim Stärk evnet å inkorporere noe genuint bittert og forgremmet i legeringen sin. Kanskje det er hemmeligheten? Eller er de kanskje bare mye bedre til det de gjør? Eller er det stemmen til Einar Stokke Fadnes som gjør utslaget? Noen vil kanskje mene at røsten låter litt affektert; som om han prøver for mye. Men vet du hva? Det er sånn han snakker også. Det litt nasale og slepne amerikadraget er der helt naturlig. Fakta! Kan nesten ikke bruke det mot ham da. Også er han en gudbenådet låtskriver, da.
Hei, Einar! Omsider! Gratulerer med ny plate! Men hvorfor har det tatt så gudsjammerlig lang tid? Hvor lenge er det siden sist, fem år?
– Takk! Ja, vi valgte å ta en pause. Det var udramatisk og en naturlig avgjørelse. Etter én plate i året og tre hundre livejobber var vi egentlig litt slitne. Jeg har skrevet jevnlig de siste årene, men det har rett og slett tatt litt lengre tid nå enn tidligere. Kanskje jeg har blitt mer selvkritisk med årene? Jeg flyttet til Brasil og ble der i seks måneder. Det var meningen at jeg skulle skrive, men jeg kom hjem med to låter. Også er det temaene, da. Reise og flytting, svik, håp, skuffelse og kjærligheten. Slike ting tar tid.
EP-en Morning Songs (2004) lå 23 uker på VG-lista og er angivelig tidenes mest solgte EP i Norge – kanskje delvis fordi den traff tidsånden så inni hampen godt. Nå skriver vi 2011 og tidsånden er nødvendigvis en litt annen, Rihanna er ikke lenger en ukysset konfirmant på Barbados et sted, og John Olav Nilsen har sluttet å kjøre truck. Spørsmålet er derfor: Kan dere bli like store igjen? Er det i det hele tatt en målsetting? Eller er dere tilfreds med å kjøre litt mer low-key?
– Vel, vi må nok tråkke opp noen stier om igjen. Samtidig er musikkhistorien er full av band og god musikk i alle former som “forsvinner”, for så å dukke opp igjen senere. Kunst kommer jo ofte i sykluser. Vi har vært tålmodige og heldige. Det var jo noen år med turneer som resulterte i null penger, men utrolig mange fete konserter. Det var en svak oppadgående kurve som toppa seg med EP-en og den påfølgende plata Jim Stärk. Selv om vi ikke starter på scratch, føler vi nok at vi starter litt på nytt. Samtidig føler vi oss fremdeles verdsatt, ja til og med savnet. Dersom “low-key” ikke betyr det samme som slurv, kan jeg godt gå med på det. Eller kanskje med-key.
Flere av de nye låtene – “Rainy Love Sounds”, “I Know”, “Don't Follow Me” og “In The Long Run” – fikk sin ilddåp allerede i juni, på Norwegian Wood-festivalen. Lurt å “gi vekk” de nye låtene så lenge før plateslippet? Eller er det nettopp dette som er god slippstrategi anno 2011?
– Vi var rimelig spilleklare, platen var jo ferdig miksa allerede i mai. Etter en lang pause – med det som delvis er en ny konstellasjon – var nok behovet ekstra stort for å presentere nye låter og et litt nytt sound. Om det er lurt, vet jeg ikke. Men det er fint. Tidligere har jo slike ting smelta litt sammen: Øving, studio, plateslipp, turne, låtskriving, øving, studio, plateslipp … og på’n igjen.
Morgenbladet driver og kårer Norges hundre beste skiver om dagen. Tre-fire plater avsløres hver uke. Holder du utkikk etter egne utgivelser der?
– Sier du det? Det har jeg ikke fått med meg. Om en av våre plater skulle havne der er det jo hyggelig, det måtte vel i så fall være den selvtitulerte. Men jeg er ikke så veldig opptatt av listeplasseringer, bare litt spent rett etter plateslipp. Det er jo tross alt levebrødet mitt. Men altså, jeg blir ikke så skuffa om vi utelates fra den lista der. Til det har det blitt gitt ut alt for mye god jazz i Norge.
Er det slik at vi skal regne dere for et bergensband nå? Hvor mange av dere holder til her?
– Det er bare jeg som bor i Bergen. De tre andre i bandet holder til i Oslo. Det medfører jo litt reising, men det er bare fint. Jeg må ha en dør ut fra Bergen. Noe bergensband blir vi nok aldri, men jeg kan godt bli bergenser. Jeg traff Helge Jordal bak scenen under Bergenfest og han spurte meg om jeg hadde blitt bergenser. Det kan jeg nok aldri bli, svarte jeg. Da spurte han om jeg trivdes i Bergen, noe jeg svarte ja til. “Vel”, sa han. “Da er du bergenser”.
Rainy Love Sounds (Sweet Recordings/Universal) er ute nå. Plata er produsert av allestedsnærværende Martin Horntveth (Jaga Jazzist, KILLL). Jim Stärk er Einar Stokke Fadnes, Inge Sørbrøden (bass), Erland Dahlen (trommer) og Trond Mjøen (gitar). De spiller på Parkteateret 27. oktober. jimstark.no
