Jeg jobber med å bli mer presis nå, slik at også folk i Oslo kan forstå tekstene mine.

I “Gategutt”, TV2-dokumentaren om Haugenstua-rapper Jesse Jones, er det flere minneverdige øyeblikk: Dramatiske drabantbyopptøyer i Sverige, Gunnar Greves energiske managerkarikatur fra virkeligheten og hovedpersonens besøk i sin tidligere fengselscelle. For meg er det likevel noen tilsynelatende helt uviktige sekunder som har lagt seg øverst i bunken av lagrede inntrykk: Omtrent femten minutter ut i filmen ser vi store deler av Bergens musikkmiljø samlet på eller bak scenen på 5071-festivalen i Loddefjord. God, inkluderende kompisstemning overalt. Øl og vitser, før Jesse Jones blir tatt med bort i et stille skogholt av filmteamet for å svare på noen spørsmål. Så, midt under intervjuet kommer plutselig en ung mann halvveis glidende, halvveis sjanglende forbi, i en stor baseballjakke, med lyse krøller på hodet og fingrene reist i den tvetydige gesten som enten kan bety fuck off eller peace out, alt ettersom hvilken vei du vinkler fingrene. Personen roterer fingrene rundt og man får inntrykk av at han egentlig mener begge deler, før han skjener ut i granskogen. Den fascinerende skauskikkelsen viser seg å være 26 år gamle Preben Vetti, bedre kjent som rapperen Verk. Og selv om han strengt tatt bør huskes for sin musikk og sine tekster og ikke for en ufrivillig stuntopptreden i filmen om Jesse Jones, føles scenen ladet med en slags mening. Uten at jeg skal påberope meg å være noen særlig god menneskekjenner, gir disse sekundene i filmen Verk et skjær av en lone rider som i samme åndedrag sier både “ligg unna” og “fred ut” rett opp i ansiktet på deg.

–      Vel, jeg vet ikke om det klippet sier så veldig mye om meg, annet enn at jeg var på vei ned i skogen for å drikke vin med to venninner. Eller kanskje jeg allerede hadde vært og drukket vin? Alkoholen kicket i alle fall inn i hodet rett før jeg gikk på scenen, men jeg følte det gikk bra likevel. Samtidig er det nok sant at jeg i mange år følte meg som en ensom ulv i Bergens rapmiljø.

Det forteller Preben “Verk” Vetti når vi møter ham i Teaterparken i anledning det snart forestående slippet av albumet Baby Blue. En plate du bør glede deg til om du i falt for Verks iørefallende og særpregede gjesteinnhopp på Lars Vaulars forrige plate, Helt om dagen, helt om natten. På låten “Leah” setter Verk selve trubadurbjørnen Eidsvåg på sidelinjen med et intenst og bildeskapende vers, mens han på “Synger på siste verset” leverer noen snirklete linjer som er med på å løfte sporet til et av Vaular-albumets beste.

Men det er ikke bare ved Vaulars side Verk har bemerket seg. Sammen med produsentkompisen PeeWee har han gitt ut to lovende mikstaper under navnet V-Rommet. Også her får vi en titt inn i Verks verden, en ordtett blanding av mer eller mindre begripelige troper, følelsesladde betroelser og utradisjonell, uforutsigbar flyt. Som Natt&Dags anmelder Mathias Rødahl allerede har skrevet om kommende Baby Blue, er platen “milevis fra det upersonlige beistet norsk rap er i ferd med å bevege seg mot. I stedet får vi en sample-basert og forholdsvis skitten skive, med et sound som får tankene til å gli tilbake til midten av nittitallet. ( … ) Det hele drevet av Verks enestående vokal, som er vanskelig å beskrive på noe annen måte enn at du virkelig kan høre både sjel og hjerte når han nærmest kaster ordene i ansiktet ditt”.

Jeg har nok opplevd lite ekte kjærlighet i mitt liv. Altså, skikkelige kjæresteforhold.

Når vi treffer Verk, viser det seg at han også snakker som han rapper. Setningene kommer hulter i bulter, han veksler mellom svevende betraktninger, avbrutte tankerekker og noen rettfrem og dønn ærlige ord. I tillegg sitter han og vrir seg rastløst på parkbenken mens han prater, ikke ulikt hans litt odde, sjarmerende tilstedeværelse i konsertsammenheng. I det ene øyeblikket tøff og breial, så veldig beskjeden og forsiktig. I brystlommen på den rutete flanellskjorta har han stukket en notatblokk, men dytter den dypere ned, som for å skjule den, når jeg spør om den er til å notere ned låttekster når de kommer flygende.

–      Jeg liker egentlig ikke at den synes. Det hender jeg skriver ned noe, men det er mer av gammel vane at jeg har den der.

Ok, så hvorfor begynte du å rappe?

–      Da jeg begynte å rappe for sju–åtte år siden, var det som et slags ungdomsopprør. En måte å få utløp for usikkerhet og frustrasjon på. Samtidig handlet det om å vise de eldre guttene som hengte ut på Nesttun-terminalen at jeg kunne være tøff på en smart måte. Jeg er en beskjeden gutt, men i hiphop fant jeg en måte å uttrykke meg på, en måte å markere meg på.

Var det noen spesielle artister som fikk deg inn på hiphop-sporet?

–      Jeg husker godt da jeg hørte Wu-Tang som ung. Det var utrolig tøft. Musikk, men også alt rundt, hele pakken. Det var spennende å ikke forstå dette helt – det var jo et fremmed uttrykk – men likevel merke at det var en rebell i musikken, som ville ut. Årene etter dette var jeg veldig opptatt av hva som gikk an og hva som ikke gikk an innenfor rapmusikkens grenser. Men det er jeg heldigvis ferdig med nå, og det som skjer i hiphop nå inspirerer meg ikke noe særlig.

Verk forklarer at han, som mange av oss andre, har tilbrakt timevis i Bergen offentlige biblioteks rikholdige musikkavdeling for å sjekke ut diverse plater. Særlig seksjonene for soul, electronica og funk er hyppig blitt bladd i.

–      Det med sjanger blir mindre og mindre viktig jo mer jeg skriver. For meg er det nå mye mer avgjørende å gå etter den riktige følelsen i en låt enn å gjøre noe som er “ekte hiphop”.

Kan det at du ikke er så opptatt av sjanger ha hatt innflytelse på måten du rapper på? Du har jo en veldig rastløs, ordrik flyt som skiller seg ut fra mye annet?

–      Da jeg skulle skrive mine første rim, hadde jeg få peilere å gå etter her i Bergen, annet enn Spetakkel. Så for meg handlet det om å utvikle en flyt der linjene kunne møtes slik at jeg fikk sagt det jeg ville si. Grunnen til at jeg bruker så mange ord, er ikke at jeg prøver å virke smart eller noe, men fordi jeg hele tiden jobber med å finne en vei gjennom ordene for å komme til poenget. Etter hvert har jeg skjønt at jeg ikke trenger å bruke så mange ord. Jeg jobber med å bli mer presis nå, slik at også folk i Oslo kan forstå tekstene mine. Og ja, det stemmer at jeg er rastløs. Jeg er alltid ute etter å finne roen, men jakten på den gjør meg bare mer urolig.

Rastløsheten har flere ganger den siste tiden drevet Verk over fjellet til Oslo (“Bergen er en fin by, nettopp derfor er det smart å komme seg vekk i blant”). Her har han blant annet jobbet mye med hiphop-nestor Tommy Tee (“Det er jo en drøm som går i oppfyllelse – jeg føler virkelig at jeg må skjerpe meg og levere mitt beste hver gang jeg går i studio med Tommy”) med låter som kanskje vil dukke opp på et fremtidig album en eller annen gang. For som med Baby Blue – som så å si har vært ferdig siden 2009, men fortsatt ikke er utgitt – virker det ikke som om det haster med planlegging og offisielle utgivelser, så lenge Verk kan skrive låter og utvikle seg.

–      Drivkraften min nå er å skrive dypere ting. For å forsøke å forstå meg selv bedre. For å forsøke å forstå hvorfor jeg gjør de tingene jeg gjør. Mange sier at de bruker musikk som terapi, men jeg mener man må være forsiktig med det, særlig i hiphop. Man kan fort bruke så mange ord i tekstene at man går lenger enn man egentlig trenger. Du kommer ikke unna det du har sagt i tekstene, skjønner du?

At det skal være gøy å høre på også for en nøytral lytter?

–      Ja, det er viktig for meg å balansere mellom kunst og underholdning. Det må ikke bli for utleverende, men låtene må samtidig ha en sterk følelse. Jeg ønsker å vise sårbarhet med musikken min, men uten å miste ansikt. Det er forresten én av få ting som er bra med norsk hiphop i dag, at machokulturaspektet fra amerikansk rap ikke står så sterkt her. For meg er nemlig det tøffeste av alt om man klarer å vise både sårbarhet og modighet i musikken.

Du sier du vil balansere mellom kunst og underholdning …

–      … altså, kunst … det blir kanskje feil å si det, men samtidig … altså, nå hadde jeg egentlig tenkt å si at sangtekster ikke bør være eller kan sammenliknes med poesi, men så kom jeg til å tenke på et par av mine egne tekster. Og de er jo faktisk poesi, såeh … hehe.

Hehe. Selv om det er en del humor i låtene dine, er det ikke mye ironi og fjas. Du er en drømmer, en romantiker?

–      Hm … ja, kanskje. I går hvisket en jente til meg at jeg er “forelsket i forelskelsen”, som om det skulle være en psykisk lidelse eller noe?

Gal av forelskelse, er det ikke det man sier?

–      Jo, kanskje hun har et poeng. Jeg er veldig glad i rusen som forelskelsen gir, og jeg har brukt den rusen til å skrive mange av tekstene mine. Og fordi jeg er avhengig av å oppsøke denne rusen i forelskelsen, har jeg nok opplevd lite ekte kjærlighet i mitt liv. Altså, da tenker jeg på skikkelige kjæresteforhold. Så kanskje du kan kalle det en sykdom likevel, sier Verk, og tenker seg om:

–      Men skriv gjerne at den avhengigheten er noe jeg nå prøver å vende meg av med.

Verks “Baby Blue” kommer ut en gang før jul. Han sier også at det kommer til “å skje ting med V-Rommet fremover, jeg lover!”. soundcloud.com/verk-545